Søknadsfrist: 17. oktober kl 13.00

Det er nå mulig å søke Vederlagsfondets stipend elektronisk, og vi håper flest mulig vil benytte seg av denne muligheten. Du kan søke stipend her: http://forfatterforeningen.no/soknad-2018 Eller ved å klikke på den sorte boksen i høyre spalte her på nettsiden: SØK STIPEND FOR 2018

Merk at dersom du søker elektronisk vil du få tilsendt en bekreftelse på innsendt søknad per e-post. Får du ingen bekreftelse, er det viktig at du tar kontakt med sekretariatet på post@forfatterforeningen.no med en gang.

Det vil fortsatt være mulig å søke stipendene på papirskjema. Nordisk forfatterstipend og Seniorstipendet kan kun søkes i brevs form (papir eller e-post).

Våre søknadsskjemaer er av personvernhensyn noe forenklet og vi ber ikke lenger om personnummer, kontonummer eller likningsattest før tildelingen.

OBS:

For å søke statens stipend:
http://www.kulturradet.no/sks/alle-stipendene

Då Merethe Bratsberg Aae flytta frå Austlandet til Averøya på Nordmøre, kom ho frå Ibsens fødeby til ein kommune utan kulturkonsulent. Ho fann ingen litterære miljø, lesesirklar, forfattarmøte, bokbad, og -foredrag, og lagde det ho sakna sjølv. Sidan 2009 har difor forfattarar som Jan Kjærstad, Edvard Hoem, Merete Lindstrøm, Vigdis Hjorth, Jon Michelet, Maria Parr og Herbjørg Wassmo tatt buss eller vore køyrt over holmar og Atlanterhavsvegen til Averøya, der Bratsberg Aae ikkje berre gir seg sjølv og sine nærmaste bokbad og forfattarmøte, men også lesesirklar: informasjon til eit mykje, men einsamt lesande folk, om korleis dei kan organisere seg og samle seg til felles litteraturoppleving.

Så korleis har reisa vore, litterært sett? Bratsberg Aae fortel om det å vokse opp i Skien, og om måten diktaren var tilstades og ikkje i byen og barndommen hennar: 

– Eg voks opp I Skien i eit lågkyrkjeleg miljø som var trygt og inkluderande, men ikkje særleg akademisk eller litterært. Det var liten interesse for litteratur heime hos oss (familie på fem, eg har to yngre brør). Eg brukte bibliotekfilialen på Åfoss (takk til bibliotekar Anne Mette Vold) og etter kvart Skien bibliotek mykje. Bibliotek har heile livet betydd veldig mykje for meg. Skien er jo kjent som fødestaden til Henrik Ibsen. Eg var heldig, for lærarane mine, Nils Kristen Kristensen og Thor Gundersen formidla lokalhistorie og Ibsen på ein god måte. Særleg hugsar eg fleire turar i Brekkeparken, museet i Skien, der det stod ein Ibsenfigur i ein glassmonter i full storleik. Skummelt. Ibsen var mest ein skodespelar som kledde seg ut og gjekk i bygatene, ein statue og eit namn (på kafear, gater, hus med meir) til eg starta å lese voksenbøker på vidaregåande. Eg gjekk ganske brått frå Sagaen om Isfolket til Ibsen, Undset og Hamsun. Hedda Gabler var det første stykket eg fordjupa meg i, og det var fantastisk å skrive oppgåve om det. Eg las det saman med andre tekstar frå nyromantikken. Ibsen har blitt viktigare etter kvart som eg blei skikkeleg vaksen. Har lytta til lydbøker (NRK) frå biblioteket mange gonger, har sett litt på teater, men eg bur langt frå teater, så det er sjeldan. Eg såg ein 6-timar lang førestilling med Peer Gynt i Skien i 2008 og det var heilt fantastisk. Ibsen Venstøp er eg innom når eg kan og eg har fått med meg ulike Ibsenprogram på sommaren når eg har vore Ibsenturist heime. Mykje bra. Eg er ikkje så ofte heime i Skien, men dei eg har kontakt med der er lite entusiastiske for han. Det er vel mest namnet Ibsen dei kjenner, ikkje innhaldet i skodespela. Men så kjem eg altså ikkje frå eit litterært-kulturelt miljø. Men det er ein stor skatt å ha med seg, barndomsminne og denne diktaren, som blandar seg, når eg studerer stykka hans framleis. Det gir nok Ibsen ein spesiell plass i hjartet mitt. Eg kjenner dei lokale referansane han har med. Kammerherre Bratsberg til dømes. Ny bok no om Familien Ibsen av Jørgen Haave. Ligg klar til lesing på stuebordet mitt. Gler meg. 

– Så vil eg gjerne at du fortel kva du har studert, kor, og kva dét gjorde med interessa di for litteratur. Og når på denne vegen vart ein glød tent, om ein kan seie at det har skjedd? 

– Sommaren før eg starta i 2. klasse på handel og kontor (eit feilval, men det skjønte eg litt for seint), fekk eg jobb i ein bokhandel, Aaser Libris. Eg jobba i feriar og helger. Da eksploderte bokinteressa mi. Eg trur eg tente meir bøker enn pengar (fekk handle til rabatt). Eit par gonger var eg med på forfattarmøter for folk som jobba i bokhandel. Det var magisk. 

Eg fekk viktige impulsar frå nokre venner som likte å lese. Ei dro meg med på Diktets venner på Skien bibliotek. Ho hadde Viktoria Holt-romanar heime, hugsar eg. Så eg gjekk over frå ungdomslitteratur til slottsromanar og demonane til Margit Sandemo. Men så var vegen kort til klassikarar og litteratur frå heile verda. Kjekt med vaksne som kunne hjelpe. Anbefalingane frå Wenche Evensen satte eg stor pris på. Eg lånte mange bøker av ho. 

– Så lenge eg har visst kven du er, så har eg tenkt at du er unikt interessert i dei skrivne orda. Men er du? Og kva ord, kven sine, kva type litteratur sett du høgst?

– Eg gjorde meg ferdig med handel og kontor, og var overmoden for å studere det eg endeleg hadde skjønt var greia mi: litteratur. Eg vurderte å søke bibliotekarhøgskolen, men eg ville ikkje til Oslo. Så blei det heller ein tur til høgskolen i Telemark, Bø. Hausten 1990. Der tok eg norsk og engelsk mellomfag (og historie grunnfag). Eg kosa meg så vanvittig med litteraturstudiet, men ikkje så mykje med språkdelen. Eg gjekk på ekstraførelesingar i Bok og media (bokbransjestudiet) og møtte opp når forfattarstudiet hadde opne førelesingar. Bokkafeen på Kroa var bra. Særleg hugsar eg at Halldis Moren Vessas var der. Eg fekk viktig inspirasjon frå Ingrid Brustad, som kom frå Wergelandstraktene (ved Eidsvoll). Vi las dikt, gjekk langs Bøelva og diskuterte og jobba mykje med litteratur, langt utover pensumlista.  Eg trur vi nesten åt dikt. Mellomfaget i norsk var det mest magisk av alt. Vi var ein liten gruppe som dro på tur til Vest-Telemark. Eg fekk augene opp for mykje på den turen. Ekteparet Vesaas, tvisynte Aasmund O. Vinje, folkekulturen i mitt eige fylke, nynorsk og heile det sogelandet som Vest-Telemark er. Her blei gløden tent. 

Eg jobba to somrar på eit bibliotek på sørvestlandet i studietida mi. Hadde det som plomma i egget. Eg kan bu i bokhyller. 

Eg jobba eit par år ved Bø vidaregåande medan eg studerte (slutten av studietida). Bratt læringskurve: underviste ungdom og vaksne (kveldstid) frå eg var 22 år. Jobba så eit år ved Seljord vidaregåande skule. Flottaste miljø eg har vore borte i når det gjeld vidaregåande. Så gjekk turen til Møre og Romsdal. Der venta ei svigermor som var ein stor inspirasjon til leseglede, ho var norsklærar og hadde hyllene fulle av bøker. Dessverre døde ho ganske tidleg av kreft. Men ho rakk å vere til stor inspirasjon, og ho er det framleis gjennom gode minner og spor som ligg att.

Kva eg les? Eg les mykje norsk litteratur. Vekslar mellom klassikarar og samtidslitteratur. Gjennom lærarjobben les eg stadig tekstar frå heile litteraturhistoria vår. Åra i Bø ga meg ein særleg kjærleik til Tarjei Vesaas (særleg lyrikken hans), Draumkvedet (som eg fekk heim til Nordmøre trettande dag jul i år, med Øyonn Groven Myhren), folkediktinga og Ibsen. Men samtidig er alle stemmene til nye norske forfattarar viktige for meg. Eg tok eit fordjupingsemne som handla om noveller frå 1980-1990. Forfattarar gjekk ut og inn av dørene på høgskolen, særleg på grunn av forfattarstudiet. Det er spennande med litteratur som er heilt ny. Skal eg komme med favorittar må det altså bli: Tarjei Vesaas, Henrik Ibsen  og Sigrid Undset (av dei døde). Av dei levande: Jan Kjærstad, Jon Fosse, Edvard Hoem, Hanne Ørstavik (særleg starten av forfattarskapen) og Merethe Lindstrøm. 

Eg les ofte lyrikk og noveller, for det kan eg få tid til. Eg har eit hektisk liv med familie (mann og fire barn), to hus (kulturgarden og dyra), full jobb og airbnb-utleige på garden. Når eg har tid og ikkje blir avbrote, likar eg godt å lese lange romanar. Forfattarar som eksperimenterer med språk likar eg godt. Jon Fosse og du sjølv, Mette, er slike. Ein annan ting eg likar er metaforar og bildebruk, slik Jan Kjærstad gjer det. Måten han brukar «portal» for eksempel i Kongen av Europa

– Du driv óg ein blogg. Fortel om den!

– Eg starta å blogge i 2010. Namnet sogeland er direkte inspirert frå sogelandet Telemark, slik eg opplevde det å vere på Litteraturdagane i Vinje. Eg har lest mykje samtidslitteratur og skrive om det der. Veit ikkje heilt kor mykje bloggen blir lest. Få kommentarar, så det har dabba litt av. Men det er fint å skrive frå gode leseopplevingar. 

– Så er det Møre og Romsdal, der du endte opp. Korleis endte du opp der? Romsdal har sine opplagte litterære "personlegdommar" og sin historie. Men kva tenkjer du er potensialet for Nordmøre når dei no, etter denne nominasjonen, skal bli sett endå meir på kartet som litteraturregion?

– Eg har jo funne ein nordmøring, og eg fekk jobb ved Romsdal vidaregåande skule og jobba der 1995-1997. Da vi fekk barn, flytta vi til Averøya. Allereie første år i Molde, var eg innom fleire arrangement på Bjørnsonfestivalen. Paal-Helge Haugen hugsar eg mellom anna. Triztan Vindtorn. Etter kvart var eg frivillig og var på festivalkontoret og sprang rundt og gjorde ærend og fekk med meg mykje bra program. Dei siste 9 åra har eg vore så heldig å ha eit samarbeid med festivalen, slik at eg får låne ein eller to forfattarar og har eiget opplegg på Averøya. 

Magisk 2010: eg fekk bursdagsgåve som var å dra til Litteraturdagane i Vinje. Fekk høyre Kjell Askildsen, Hans Herbjørnsrud og Merethe Lindstrøm. Noveller var tema. Bonus: høyre Olav Vesaas lese Hesten i hogget (som å høyre Tarjei).

Bjørnsonfestivalen er eit stort pluss ved det å bu i området her. Eg elskar festivalen. Det er så mange forfattarar som eg fekk høyre før dei slo gjennom. Så har eg fått følgje dei. Første forfattarmøte eg arrangerte var i stua heime. Da kom Averøyas eigen forfattar, Vidar Kvalshaug. Over 40 personar var samla, og det ga meirsmak.

I tillegg har eg hatt forfattermøter med andre i eigen regi eller i samarbeid med ulike bibliotek. 

– Kva skal Nordmøre spele på, og korleis? Kva er dine drømmar og håp for Nordmøre som litterært sentrum i Noreg (hehehe). Ja, viss du vart bokminister på Nordmøre og skulle skissere ei litteratursatsing, eit område med sentrale møtestader og eit årshjul av arrangement, korleis ville det ha sett ut og kvifor?

– Kva skal ein seie om litteratur og Nordmøre. Det er mange som les og det er mange som set pris på at eg har vore ein pådrivar for litteraturformidling her. Men det er likevel litt einsamt arbeid til tider. Eg bur i ein kommune utan kulturkonsulent. Det var Ragnhild Berthinussen, siste kulturkonsulent, som hjelpte meg i gang med ein del prosjekt som fekk det til å ta av.  Eg er så glad for ho var der akkurat da eg trengte det. Kommunen har støtta meg til tider, via underskotsgarantiar og kommunale næringsfond, men det er lite aktiv støtte. Og når alt kjem til alt sit eg med det økonomiske ansvaret og har fleire gonger gått i minus. 

Eg sakna ein del ting da eg kom til Averøya. Så tenkte eg at eg fekk prøve å fikse det sjølv. Dermed starta eg og ei venninne lesering i januar 2004. Sidan har blitt fleire leseringar (som eg har vore med å starte, men ikkje å drifte). Forfattarbesøk og kurs i kreativ skriving kom i gang, og når eg ser tilbake har det balla på seg. Men stikk ein hovudet fram, må ein betale for det i form av sjølvironi og parodiering i lokale revyar. Må vel berre sjå på det som reklame for det eg driv på med. 

Nordmøre har få unge kvinner med høg utdanning. Det er jo kvinner som les. Eg har nok tenkt at det hadde vore lettare å gjere slikt i byar på Austlandet, Skien, kanskje. Men eg er her eg er. Eg får ikkje noko gratis av typen litterært miljø og finkultur, men eg har brukt sosiale medier aktivt og skaffa meg eit godt nettverk gjennom alle prosjekta eg har vore med i. Eg seier for det mest ja når eg blir spurt. Kan bli slitsamt, men det er så  mykje spennande. Foredrag om litteratur? Joda, det kan eg gjere. Vere programleiar i bokbad på biblioteket? Joda. 

Mannen min Torbjørn og eg kjøpte ein garden Hansgarden på Kornstad, indre Averøy, i 2013. Vi bur ikkje der (ikkje enno), men brukar garden som kulturgard. Det er ein draum, at det kan vere eit sentrum for formidling av litteratur og anna kultur. Vi har hatt skrivekurs, poesikonsertar, andre konsertar (hagekonsertar), kurs i låtskriving, strikkekafear, strikkekurs og anna fram til no. Men det er tøft økonomisk. Ein veit jo aldri om ein vil gå i pluss. Eg skulle ønske enda fleire møtte opp når eg har program med namn som dei kanskje ikkje kjenner. Nordmøre har jo byen Kristiansund som eit sentrum. Biblioteket i Kristiansund er flinke til å arrangere litterære hendingar. Der les dei høgt for barn mellom anna. Eg drømmer om opplegg som inkluderer alle aldersgrupper. Sjølv jobbar eg med ungdom på vidaregåande i Kristiansund, og det er særleg Ungdommens kritikerpris som har vore mitt bidrag til fordjuping i litteratur. Det har vore med TAF-klassar, yrkesfagleg og studiespesialiserande i same løp. No skal eg i gang med ein gutteklasse som skal vere juryklasse. Blir spennande. 

Eg må nemne at eg har brukt dei fire svangerskapa og permisjonane til å fylle dagane med lyden av P2, med bokstablar og nerdete fordjuping i litteratur på ulike måtar. (Diktlesing og bleieskift, trilling og pugging av spanske gloser og slikt). 

Kreativ skriving er også noko eg elskar. Både å skrive sjølv, og det å få ungdom til å skrive. Eg blir rørt berre eg tenker på alt det eg opplevde i løpet av tre gruppeutvekslingar gjennom Aktiv ungdom, med tema som kretsa rundt skriving, litteratur og kulturarv, i Irland, på Averøya og i Latvia. Det å vere skrivelærar for ungdom som er interessert (meir enn ein vanleg skuleklasse er) var så fantastisk at eg ikkje finn ord for det. Det er liksom magien i litteraturen som ligg i lufta ein pustar, når ein sit saman og skriv. Sjå bloggen, etikett skrivekurs og Aktiv ungdom. Det har forandra meg som menneske og det har forandra synet mitt på menneske. Alle kan skrive, om ikkje alle treng å bli forfattarar. 

Styrken min er nok ein evig svolt etter leseopplevingar. Som å lese Tarjei Vesaas’ dikt Blind er dagen og vite at det ligg ting der, rett foran meg, som eg må oppdage. Eg trur kanskje bakgrunnen min, at litteraturen var noko eg oppdaga sjølv, er med på å halde denne svolten aktiv. Og at eg må misjonere. Det kjem kanskje frå bedehustida mi. Eg fekk liksom eit kall. Dette er ikkje tull. Eg har visst sidan eg satt på møter kor dei snakka om kall. Kallet mitt var litteratur og skriving. Og i det siste har det utvida seg til å gjelde sidemålet mitt, nynorsk, som eg set større og større pris på. Nynorsk er jobbespråk og leikespråk. Bokmål er likevel der eg mest privat. Eg blir aldri lei av å formidle god litteratur. Men eg blir sliten. I den siste tida har eg jobba mykje med strikking og handarbeid. Starta mellom anna ein strikkepodcast. Hadde vore supert å kunne gjere det med litteratur og lesing og, men det har vore godt å jobbe med noko som var meir folkeleg. Men det eg brenn aller mest for er magien i lesing. Når skjermen, stemmen eller boksidene  og trykksverta forsvinn og du blir sugd opp i ei anna verd. Vi treng å gå ut av oss sjølve. 

Staden eg har busett meg på har gjort det litt tungt å drive litteraturformidling. Eg bur jo usentralt i ein usentral kommune i den delen av fylket som slit mest for tida. Store byar og der ting skjer, er ganske langt unna. Nordmøre jobbar i motvind for tida. Ikkje har eg høgskole med humanistiske fag i nærleiken. Sunnmøre har høgskolen i Volda, Aasentunet og mykje meir, Romsdalen har Bjørnsonfestival, kulturhuset Plassen, fylkesadministrasjon og alt som følgjer. Nordmøre har satsa på fisk, olje og gass og på kulturfronten: opera og foto, men ikkje så mykje knytt til litteratur. Eg har jobba for å få fram forfattarar som er frå området, og dei er mange og dei er gode. Folk er interessert i å lese og i å møte forfattarar, men kostar med reiser og det tar tid. Problemet mitt er at eg ikkje kan ta økonomisk risiko aleine heile tida. 

Elles kunne eg ha ønska meg Litterær salong, forum for leseglede, men og for diskusjon, forelesingar, gjerne både underhaldande og utforskande. Men vi bur ikkje samla i store byar på Nordmøre, og det må vere fleire ildsjeler som vil drive med slikt. Eg gjer det eg kan der eg bur. I det siste har eg fleipa med at eg kan kjøpe Meek oppvekstsenter, som skal leggast ned og så bygge det om til folkehøgskole med tre linjer: litteratur, kreativ skriving og handarbeid. Men da må eg vinne i Lotto kvart år framover. 

Eg skulle gjerne hatt eit kulturhus i Kristiansund. Og eg skulle veldig gjerne hatt ein kulturkonsulent å diskutere med i kommunehuset på Bruhagen. Eg skulle gjerne hatt forfattarar i familien og i nabolaget, i vennekretsen og overalt der eg var, for da hadde nok mykje komme lettare. Men eg tar tak i dei sjansane som byr seg og så gjer eg så mykje eg rekk. Ungdommens kritikarpris er eit stort løft for meg. Eg gler meg som ein unge til å sjå lista over dei nominerte og komme i gang. Eg tipsar lokalavisa om prosjekta mine, og dei er flinke til å skrive om det. Eg skriv sjølv av og til og.  

Skal eg konkludere, må det bli at eg er utrusta med arbeidsglede og entusiasme for det eg likar. Eg gjer det eg kan og brukar idear og prosjekt så mykje eg kan både i skule, gjennom kulturgarden min (kreativ næring, ekstremt vanskeleg) og som frivillig. Det gir meg mykje, og eg prøver å gi noko vidare til andre. Misjonær, altså. Eg brenn.

– Kvifor driv du på med alt dette?

– Heile livet har eg vore knytt til kristne organisasjonar. Der har eg lært meg å organisere, ta ordet og få ting til å skje. Det kjem godt med. 

Kvifor denne iveren og kjærleiken til litteratur? Det å lese gjer at ein kan leve mange liv. Spennande, krevjande og vondt kan det vere, men det er nyttig. Det gir erkjenning, det er livsfilosofi og det er livsviktig undring. Spesielt lyrikk er viktig. Trening for hjarte og tanke. 

Eg har mange bøker. Dei ligg i stablar i fleire hus, både heime og på garden. På jobb. Eg låner og kjøper. I tillegg kan eg ein del dikt delvis utanåt, så eg kan tenke dei rett som det er. 

Samtalar om litteratur set eg stor pris på. Det å få vere programleiar og dele stikkord som fører til lange resonnement frå ein forfattar – alt dette saman med publikum, det er gull. Eg likar å vere godt forberedt og brukar mykje tid på å lese dei forfattarane eg har som gjester. Skummelt det kan vere, å legge ut på ei reise som det er å snakke om store tema. Ein gong leia eg ein boksamtale med Arne Kvalvik, boka Min fetter Ola og meg  (Arne Kvalvik) og det er ein sterk bok om alvorleg sjukdom. Hovudpersonen satt på scenen, og eg har aldri opplevd så ærlege, sterke tema framført for eit publikum som både lo og gråt. Tårane rann på meg og, der eg satt i spotlight på scenen. Rart, men i grunnen fint. Det gjer noko med ein. Bøker og store tema rører ved ein. 

Cappelen Damms bokhandlerkjede Tanum har inngått en avtale med dagligvaregiganten Coop. Fra nyttår vil Tanum selge et utvalg bestselgende bøker i matvarekjedens 670 butikker.

I et oppslag i dagens Klassekampen sier Kriznik at det på den ene sida er bra at leserne får tilgang til flere bøker. - Men bieffekten er at vi får en økt kommersialisering av bokbransjen, med større fokus på bestselgere og mindre oppmerksomhet om breddelitteraturen, sier hun til avisa.

Hun mener det litterære økosystemet, med forfattere, forlag og bokhandlere, står i fare når Cappelen Damm gjennom Tanum oppretter sin egen salgskanal inn mot dagligvarebutikkene.

– Det litterære økosystemet har til nå vært i stand til å levere et stort mangfold av kvalitetsbøker. Det er ikke dårlig for et lite språkområde hvor det bare bor fem millioner mennesker. Derfor er det så viktig at forlagene fortsatt satser på fagbokhandlene, hvor det også jobber folk som har kompetanse på bøker og kan veilede kundene, sier Kriznik til KK.

Den internasjonale litteraturfestivalen SILK ble startet i 2010, og har siden hatt besøk av forfattere som Agnes Ravatn, Kjersti Annesdatter Skomsvold.Lars Aamund Waage, Thorvald Steen og en hel del internasjonale gjeser.

Så hva gjør at SILK og ikke en annen litteraturfestival ble nominert til Formidlingsprisen? Hva har plassen og festivalen som gir særlig gode premisser for litteraturformidling? Ja, bortsett fra at festivalsjefen er halvt walisisk, fikk til et samarbeid med Hay Festival of Literature and Arts, og er opptatt av å perspektivisere norsk litteratur med den internasjonale, og andre veien rundt?

– Hvem er "dere i SILK" og hvem er den formelle arrangøren?

– «Dere» er mer enn 50 frivillige fra lokalsamfunnet, som arbeider bak kulissene. Ingen er lønnet og det gir en egen stolthet å være en del av SILKfamilien.  I fjor fikk vi til og med henvendelser fra folk i andre deler av landet som ønsket å bli med som frivillige.

– Hva gjør dere, tror du, som gir grunn til nominasjon til formidlingsprisen? 

– Vi har, år for år, gradvis økt antall arrangementer for barn og ungdom, fra barnehage til vid.skole slik at godt over halvdelen av arr. er myntet på de unge. Skal vi «oppdra» nye lesere til å bli glade i litteratur må vi begynne med de unge. Vi må likevel ikke glemme å gi det voksne publikum gode litteraturopplevelser gjennom møter med forfattere. Vi har også lagt stor vekt på å ha profesjonelle intervjuere som gjør en formidabel innsats. Det setter publikum pris på samt at forfatterne også vet at de blir kvalitet på spørsmålene og at det hele resulterer i god formidling om litteratur.

– Hva kan du dra fram som særlig gode minner, faglig sett? 

– For elever: Da den sør-afrikanske krimforfatteren Deon Meyer i fjor besøkte en vid. skole og snakket om det å vokse opp under apartheid, apartheids fall og dagens situasjon i landet. Etter foredraget ville elevene ikke gi slipp på ham, de hadde virkelig satt seg inn i Sør-Afrikas historie og hadde en mengde spørsmål.    

Tegne- og skriveverksted md amerikanske Sarah McIntyre og finske Pasi Pitkänen. Stor suksess der elevene virkelig fikk prøve seg – kanskje spore til at vi får en fremtidig illustratør eller tegneserieforfatter blant elevene?                                                                                             

For publikum: Trioen Åsne Sejerstad, Odd Karsten Tveit og Fredrik Græsvik fengslet publikum med sine bakgrunnsberetninger fra Syria og Palestina som grunnlag for sine siste bøker. Vi har høy kvalitet på våre intervjuere. Det garanterer gode opplevelser for publikum.

– Hva kan du dra fram som særlig gode minner, sosialt sett? 

– For våre gjester: Vårt Green Room i et av de eldste husene i Gamle Skudeneshavn- Reinertsenhuset. Her sørger våre frivillige på kjøkkenet at alle våre gjester får god mat og drikke fra frokost om morgenen til nattmat (hvem sier vel nei til skikkelig fiskesuppe sent på kvelden?). For å sitere Rosie Goldsmith, vår intervjuer av engelsktalende forfattere: «The best Green Room in the world». For egen regning vil jeg nok karakterisere vårt Green Room som selve hjertet i SILK – her møtes forfattere, musikere, forlagsfolk (avtaler mellom forlag og forfattere er til og med blitt gjort her) og intervjuere.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                      For vårt publikum er det også veldig sosialt å møtes i Skudeneshavn i november, ikke minst det at mange som bor utenbys plotter inn SILKetiden som en tur hjem for å treffe venner og kjente I tillegg får de flotte litterære opplevelser i hyggelige, små lokaler der publikum er tett på forfatterne. Der får publikum anledning til å snakke med dem etter arrangementene og ellers på boksignering i bokhandelen eller når de treffer forfatterne tilfeldig ruslende i gamlebyen eller på en av de mange kafeene i byen.

– Da du var sjef for kystkulturfestivalen Skudefestivalen kom "Sildakongen" ett år, og det ble en del skriving i avisene. Du uttalte til VG om festivalen: "En person har ramlet på sjøen på syv år." Hva med SILK, hva er den saftigste anekdoten du kan dra fra de årene du har ledet den festivalen?

– Våre arenaer er renoverte sjøhus i Gamle Skudeneshavn som skaper en helt spesiell atmosfære. I 2012 ble det på fredagskvelden en meget spesiell atmosfære. I det ene sjøhuset var det SILKekrim med Unni Lindell, Tom Kristensen og Eva Gabrielsson, i et annet SILKeInternasjonal med kinesiske/britiske Jung Chan (Ville svaner). Denne kvelden var det lyn og torden som førte til strømbrudd midt under arrangementene. Men hva gjorde vel det? Stearinlys kom på plass, forfatterne fortsatte som om ingen ting hadde skjedd og i begge lokalene ble det en helt spesiell stemning. Lyden var borte, noe som førte til at publikum satt musestille og lyttet. Magisk. 

Også fra en krimkveld med bl.a Øystein Wiik og Tom Egeland. Like før slutt reiser Tom seg opp, trekker opp en pistol og retter den mot Øystein. Skudd går av, blod pipler ut av Øysteins hvite skjorte og han faller om på scenen. Publikum hyler og får en skikkelig krimavslutning – det hele selvsagt satt i scene av herrene Tom og Øystein.

– Det er flere litteraturfestivaler i Norge, og en liten utfordring å skille seg ut. Hva satser SILK på som egenart og profil?

– Alle som har vært i Skudeneshavn blir betatt av de gamle, hvite husene i empirestil fra det 19. århundre. Dette skaper flotte bakgrunnskulisser for SILK- utenom de renoverte sjøhusene kan besøkende stikke innom en av de 7-8 kafeene, alle innen en radius på 300 meter med navn som Verdens Minste Kafe, Badehuset, Majorstuå og Tåkelurfabrikken.  Her kan de treffe på forfattere utenom selve arrangementene. Nærhet mellom forfattere, artister og publikum er nok en egenart for SILK.

Innholdet i festivalen må ha en høy kvalitet. Målsettingen er å spre leseglede og kulturelle opplevelser for publikum. Gjennom medlemmer av vårt litterære råd (forfattere, intervjuere, forlagsfolk, bibliotekar) får vi mange gode innspill, introduksjoner til forfattere og forlag og korrigeringer til våre ideer. Gode ideer får vi også gjennom vårt samarbeid med festivaler i andre land, spesielt om hvordan samarbeid mellom festivaler, skoler, bibliotek og forfattere kan utvikles. Dette vil bli ytterligere forsterket de neste fire årene gjennom EUs Creative Europe-program der vi i prosjektet READ ON skal samarbeide med fire andre festivaler og to utdanningsinstitusjoner i seks land, spesielt i formidling av litteratur til barn og unge.

– Apropos det du gjorde for Skudefestivalen: du har en mangeslungen bakgrunn. Blant annet som daglig leder i Skudenes Næringsutvikling AS , personalsjef i hotellene i Haugesund på 80-tallet, og jobb som Pedagogisk konsulent i kommunen. Hvis jeg ikke tar feil var du involvert i at Karmøy kommune fikk DKS allerede i 2003. Stemmer det? 

– Ja, Jeg var leder for Pedagogisk Senter i Karmøy som var ansvarlig for utviklingsarbeid i 23 skoler på barnetrinnet og 5 på ungdomstrinnet med snaut 700 lærere og nesten 6000 elever. Vi hadde en stab på 10-12 veiledere innen ulike fagfelt og pedagogiske områder.  Et av områdene var DKS, som vi i Karmøy gav navnet Kulturskrinet. Bakgrunnen for satsingen på DKS i Karmøy var at jeg tidlig på 2000-tallet var på en konferanse i Sandefjord der det ble orientert om ideene bak DKS, som på den tid ikke var kommet med i noe statsbudsjett. Jeg ble så fenget av ideene at jeg dro sporenstreks tilbake til Karmøy og fikk skolesjefen med på at vi skulle satse på DKS. Noen år før hadde vi, i samarbeid med Høgskolen i Agder, fått etterutdannet en lærer på hver skole i Karmøy med 30 studiepoeng innen skolebibliotek samt renovert/bygget nye skolebiblioteklokaler på de fleste skolene.  Da var de ytre rammene gitt. For å gi elevene et godt kulturtilbud kom DKS som en gave. Vi ansatte en pedagogisk veileder på heltid for å strukturere de ulike kulturtilbudene på de ulike klassetrinn og i samsvar med L-97. Parallelt med dette hadde vi EU-prosjekter som vi kalte SLAM -School Libraries As Multimedia Learning Centres der vi bl.a kjørte seks videreutdanningskurs i perioden 2003-2013 som samlet  nesten 300 lærere, skolebibliotekarer og bibliotekarer fra 14 europeiske land – selvsagt med mange deltakere fra Karmøyskolene.

– Interessen din ser ikke bare ut til å dreie seg rundt kunst og kultur, men også sport, som Cardiff, når du heter "Johnnie", og møtepunktet kultur og sport, som da Susanne Wigene vant sølv i titusenmeter og du skrev et leserbrev til Stavanger Aftenblad etterpå, med en kommentar om at overføringen var akkopagnert av "meningsløse innslag med Sissel Kyrkjebø og Carola" i løpets mest kritiske faser. Du gir inntrykk av å være en uunngåelig affektert og engasjert mann! Hva er din kommentar?

– Er nok brukbart engasjert i det jeg går inn i. Sier du ja til noe, skal du gi 150%. Jeg har ofte sagt nei til å bli med på andre ting fordi jeg visste det kunne bli venstrehåndsarbeid. Gjennom årene har vi i SILK klart å bygge opp en fin organisasjon av frivillige som vi vet vi kan delegere arbeidsoppgaver og ansvar til og vite at disse blir gjennomført.

– Og Cardiff, er det hjertets walisiske halvdel som banker for det laget?

– Er nok det på alle fronter, det være seg fotball, rugby og kultur. Vi har hatt walisisk forfatter/artist på besøk i SILK. Walisere er et skrivende folkeferd, fra Dylan Thomas via Roald Dahl (der har man Norge-Wales forbindelsen) til Ken Follet og er også et syngende folkeferd. Det å være til stede og høre 72 000 mennesker på rugbylandskamp synge nasjonalsangen Hen Flad Wy Nhadau (Land of my Fathers) som et samstemmig kor er en kulturopplevelse jeg ikke ville ha vært foruten.

– Banker waleshjertet også for Bonnie Tyler, eller ville også hun ha provosert deg som innspurtsmusikk til en 10000-meter?

– Tja, neppe det. Hadde forresten gleden av å intervjue Tyler på 90-tallet til et musikkprogram jeg hadde på den tida på Radio 102, vår lokale nærradiostasjon. Men noen innspurtmusikk i en 10 000 m er det ikke, men mimring om Wales ble det tid til. Hadde nok vært bedre med Tom Jones, spesielt Delilah om en outsider lå an til å vinne.

– Jeg leser at Karmøy blir kredittert for sine europeiske satsinger og at du får mye ære for det. Hvordan tenker du og dere om miksen av internasjonale og norske gjester på litteraturfestivalen?

– Vi mener at denne miksen er perfekt, det være seg romanforfattere (Jung Chang, Vitoria Hislop, Xinran) eller politiske journalister som Robert Fisk (The Independent), Simon Kuper (Financial Times), Geert Mak (Europa – en reise i det 20.århundre), John Crace (The Guardian) og den anerkjente fotografen Seamus Murphy (Bildene i boka til PJ Harvey Den Opne Handa). Dette får publikum til å få et større perspektiv på hva som skjer i verden samt møte noen av forfatterne bak mange bestselgere. Også elever på videregående skole har nytt godt av dette i sine samtaler med internasjonale forfattere.

Kulturrådet er i gang med en ny forsøksordning, og lyser ut til sammen 4 millioner kroner over to år. De ønsker å se på to punkter –

                1) Hvordan stimulere til kvalitativt gode kunstprosjekter med barn og unge og profesjonelle kunstnere i samarbeid?

                2) Kan tildelingene besluttes av et utvalg bestående av barn eller unge?

For å få dette til søker de prosjekter hvor forfattere arbeider sammen med barn og/eller unge. Og en egen gruppe med barn og unge vil være med på å vurdere søknadene deres. Prosjektene skal dreie seg om å skape litteratur, og kan omfatte ulike deler av skriveprosessen.

Forsøksordningen er en utfordring til litteraturfeltet om å undersøke tilnærminger til medskaping av litteratur med barn og unge, i en eventuelt utvidet forståelse av det litterære. Også slik at de unge gis åpning til selv å skape og uttrykke seg gjennom litterære uttrykk i samarbeid med profesjonelle kunstnere.

Retningslinjer for forsøksordningen er vedlagt, dette er en oppfordring og utfordring til å starte å tenke på muligheter. Fire millioner kroner skal fordeles over fire tildelingsøkter over to år. Første søknadsfrist er 5. desember, da vil det kun gjelde prosjekter med barn 0-12 år. Disse prosjektene vurderes av 5. trinns elever. Til neste frist 1. juni vil utlysningen gjelde for prosjekter med ungdom 12-18 år, og vurderes av et ungdomsutvalg. De to målgruppene vil få to frister hver i løpet av to-årsperioden piloten skal vare:

•         5. desember 2017: 0-12 år (vurderes av 10-åringer)

•         1. juni 2018: 12-18 år (vurderes av et ungdomsutvalg)

•         1. desember 2018: 0-12 år (vurderes av 10-åringer)

•         1. juni 2019: 12-18 år (vurderes av et ungdomsutvalg)

Prosjektene eller litteraturen som skal skapes trenger ikke å være beregnet på barn og unge, men formålet er at barn og unge er delaktige eller i samarbeid om prosessen. Dere må gjerne også ha andre samarbeidspartnere.

Har dere spørsmål, kontakt Tora Ferner Lange: tora.ferner.lange@kulturradet.no, tlf: 97065124

Kenneth Moe debuterte på Pelikanen Forlag i 2015 med kortromanen Rastløs, kom i fjor med Det åpenbare og er i høst aktuell med essayet Imot Sæterbakken. 

Da han i fjor ble tildelt Tarjei Vesaas Debutantpris for Rastløs, skrev Det litterære råd, ved Eirik Ingebrigtsen, blant annet at Moe «imponerer med ein filosofisk, aforistisk og erkjennande prosa. Gjennom konsise og uthaldande fragment, undersøker forfattaren ein ung manns einsemd, sjølvforakt og depresjon, begjær og kjærleikssorg. I dette eksistensielle nullpunktet blir litteraturen både redninga og hindringa.»

Den kvelden Lars Saabye Christensen mottok Tarjei Vesaas Debutantpris på Continental Hotel, tok han med seg prispengene, gikk til Danskebåten og begynte ferden mot et skriveopphold i Paris. Hva gjorde du i perioden etter at du fikk Vesaasprisen?

Reiste til Roma (kulturoverdose) og Hellas (ingen kultur -- bare strand). Men aller først lagde jeg et veldig strengt budsjett for å strekke pengene så langt som mulig.

Hadde prisen noen andre konkrete funksjoner i forfatterskapet? Fikk du bestillingsoppdrag eller kontakter som har vært viktige?

Det hadde den nok. Jeg har fått tilbud her og der. Folk sier ikke akkurat til meg at det er på grunn av prisen, men den spiller selvfølgelig inn. Det aller viktigste er tid tid tid. Tid til å lese like mye som til å skrive.

 Pelikanen forlag skriver om Moes nye bok Imot Sæterbakken at han tar stilling til og et oppgjør med sin tidligere skrivelærer Stig Sæterbakkens pessimisme: "For hva betyr egentlig en forfatters tungsinn for leseren som går til bøker for mening? 

Vi forventer jo alle på et eller annet plan, uansett hvor kyniske miner vi har lært å sette opp, at forfatteren har forstått noe … i alle fall forsøkt å forstå.

Hvorfor skulle han eller hun ellers ha fylt opp så mange sider med livaktige observasjoner? Hvorfor skulle vi ellers sitte og lese dem?

Sagt med andre ord: «Hvorfor leser jeg alltid så triste bøker?» Sæterbakken blir utgangspunkt for en større utforsking av litteraturens moralske verdi og innvirkning. Litteratursynet som skrives frem er både praktisk og romantisk, problematiserende og idealiserende: Vær nøye med din litterære diett – det handler om livet!"

Hvorfor ville du skrive om Stig Sæterbakken?

Fordi han var skrivelæreren min en periode da jeg var enda mer lettpåvirkelig enn jeg er nå. Og jeg er fortsatt lettpåvirkelig. Fordi han er den mest interessante norske forfatteren i nyere tid og fordi jeg er uenig med ham om så mangt. På grunn av den evig-interessante forbindelsen mellom liv og litteratur: "for Stig lot det til å eksistere en nesten uhyggelig tett forbindelse mellom litteraturen og virkeligheten", for å sitere Henning Hagerups bidrag til fjorårets antologi om ham. Enda enklere: På grunn av den mystiske tiltrekningskraften enkelte forfattere har. Litterær forelskelse. Fordi jeg tror bøker kan være genuint farlige og forføreriske om ikke man leser imot.

Hva slags bok ble det, vil du selv si?

Et selvforsvarsskrift, som jeg skriver i boka. Innflytelsesangst beskrevet fra innsiden. Et forsøk på å klargjøre mine egne tanker om litteratur og liv ved å se nærmere på et forfatterskap som har betydd mye for meg. En poetikk. En venn av meg sa en gang for flere år siden, før jeg hadde gitt ut noe, da jeg bare tenkte tenkte tenkte hele tiden på hva slags bøker jeg ville skrive istedenfor faktisk å skrive, at jeg burde gi ut sånne manifestaktige tekster som de jeg mailet til ham. Jeg ble fornærmet, sint -- han hadde rett. Alle interessante tekster er også manifester, inneholder sin egen poetikk. 

Din nye bok er ikke bare viktig i sin egen rett som bok, men (tenker jeg) litteraturpolitisk. Pelikanen gir ut essayet ditt som skjønnlitteratur, og sender på den måten ut et signal om at essay er (kan være) skjønnlitteratur og skal bli vurdert på innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Har du selv vært delaktig i avgjørelsen om å kalle det skjønnlitteratur og ikke sakprosa?

Vet du, jeg har veldig mange meninger om dette, men jeg var faktisk ikke delaktig i den avgjørelsen. Faktisk lød det motsatt da jeg snakket med Eirik i forlaget om dette sist. Men det er jo egentlig et godt eksempel på problematikken: selv forlag og forfatter har ikke avklart seg imellom hva dette er. Essayistikk og litterær sakprosa må likestilles med romaner og noveller. Noe annet er latterlig. Helt latterlig. Selv har jeg jo slengt med leppa i flere år om at virkelighetsromaner og litterær sakprosa er bedre enn såkalt-normalprosa, og så vinner en fordømt god såkalt-normalprosaist Vesaas-prisen året etter meg, og det beviser at det er samme hvilken sjangerbetegnelse en bok har, det som teller er at den føles nødvendig, at den brenner som faen, at den er klok på den måten bare skjønnlitteraturen er klok, det vil si klok på en uklok måte, at den er desperat etter visdom, men uten å legge skjul på hvor langt unna visdommen er.

Nylig leste jeg en posthum utgivelse av Richard Rorty med den megetsigende tittelen Philosophy as Poetry: "At the heart of philosophy's quarrel with poetry is the fear that the imagination goes all the way down -- that there is nothing we talk about that we might not have talked of differently." Man kan ikke skille filosofi fra poesi. Alle slags forfattere forsøker så godt de kan å beskrive verden presist. God litteratur -- enten det er fiksjon, poesi, filosofi eller sakprosa -- handler om famling etter sannhet. Det bør være kriteriet for å skille brukslitteratur fra skjønnlitteratur: er dette en skolebok full av svar eller er det en famlebok? Verden trenger famlebøker og famlebøker trenger kulturpenger.

Du skriver denne sjangeren også i andre sammenhenger, og, synes jeg, gjør det godt. Hva slags plass tror du essayet vil ha i ditt forfatterskap framover? 

Notatbøker er veldig viktige for meg. I utlandet kjøper jeg ikke suvenirer, men notatbøker jeg ikke finner i Norge. I notatboka kan jeg famle. Det finnes en egen notatbokestetikk som er delvis samvittighetsransakelse, ("lever jeg riktig?"), delvis dagbok, delvis innsanking av poetiske observasjoner, delvis god gammeldags fantasi. Jeg skribler også manisk i bøkene jeg leser. Selv fiksjonsideer -- og jeg har fiksjonsideer! -- angriper jeg essayistisk. Det vil si ved først å skrive om hva dette er for noe, istedenfor å gå rett på skrivingen Jeg er en abstrakt fyr. I sommer leste jeg Montaigne og Emerson fra perm til perm og gjenleste bøkene fra Nietzsches mellomperiode: Den muntre vitenskapen, Morgenrøde og Menneskelig, altfor menneskelig. Det høres sikkert dødspompøst ut, men faen heller: Montaigne-Emerson-Nietzsche er min personlige kanon. Bøkene deres gjør livet verdt å leve og setninger verdt å skrive. Hvorfor essayet? Fordi man kan komponere på setningsplanet istedenfor å tenke stort og narrativt. Fordi -- igjen -- man kan famle. Jeg griper til notatboka når jeg får et innfall og redigerer notatene senere. Det er nesten så man slipper å skrive og det er ingenting forfattere vil mer enn å slippe å skrive.

Har du en "femårsplan" eller annen langsiktig visjon for kunstnerskapet ditt?

Å, ja, jeg er reneste Stalin med femårsplanene mine! Det er morsomt at du spør: nei, jeg har ikke femårsplaner for skriving, men jeg har en toårsplan for lesing som jeg er i ferd med å gjøre om til en fireårsplan. For det meste klassikere, filosofi og kulturkritikk, med innslag av selvhjelp og populærvitenskap. Mye østlig. Jeg elsker gamle kinesere. Jeg har nettopp begynt på Shakespeare, lest Richard II og The Merchant of Venice. Det er sjelden jeg fryder meg når jeg leser, men det gjør jeg nå.

Planen er selvfølgelig like tvangsnevrotisk som jeg er. Hvor tvangsnevrotisk? Jeg planlegger å lese cirka femti sider om dagen i snitt frem til 34-årsdagen min. Jeg legger til bøker etter hvor mange sider jeg har igjen å fylle opp og hvor lange bøkene er. Jeg regner bort de fire-seks-åtte sidene først i boka. Blanksider, tittelark. Jeg vurderer fra bok til bok om jeg trenger å lese fotnotene eller ikke. Jeg hater bøker som har forord med romertall, for da er boka lenger enn jeg trodde først. Jeg hopper ikke over forord, håh-nei. Sånn her har jeg holdt på siden jeg fikk årsstipend av Kulturrådet i april.

Den eneste høyere utdannelsen jeg har fullført er skriveskoler. Jeg sliter med leseangst og blir lett distrahert. Derfor har jeg en følelse av å kaste bort mye tid. Leseplanen er min personlige mastergrad. Jeg har ingen tid å miste, jeg har levd mer enn en tredjedel av et gjennomsnittlig mannsliv allerede. Jeg gleder meg til å kunne lese mindre med god samvittighet. Enn så lenge må jeg ta meg sammen. Neste uke drar jeg på en ti dager lang meditasjonsretreat i Sverige i stor grad fordi jeg håper på å bli en bedre leser av det. 

For øvrig jobber jeg med en scifi-horror-vri på virkelighetslitteraturen. Rick and Morty møter Fernando Pessoa.

Du framstår selv som en kresen leser, som opplever Lars Amund Vaages nye noveller for distanserende, som blir fortvilet over at Ørstaviks språk komme i veien for at den siste romanen hennes åpnes for deg, og er streng mot debutanter som Rita Paramalingam ("Retningsløst portrett"). Er det noe av det du leser som anmelder for Aftenposten som inspirerer deg? Som gir deg håp for samtidslitteraturen?

Kommentaren om at språket kommer i veien var delvis deskriptiv -- det er det boka handler om -- og ikke bare en kritikk. Hittil har jeg kun anmeldt de tre bøkene du nevner og ikke hatt tid til mer, så jeg skal ikke generalisere om norsk samtid ennå. Litt av grunnen til at jeg takket ja til å anmelde er nettopp for å få lest mer samtidslitteratur. Spør meg senere. Jeg har håp for meg selv, ellers ville jeg ikke skrevet. Jeg har håp for mange av de jeg kjenner som skriver, særlig noen av de som ennå ikke har gitt ut noe. Gled dere til Ragnhild Eskelands Føling som kommer på Pelikanen i høst. Egentlig skulle jeg bare kommentere et romanutkast hun sendte meg, men jeg hoppet over det og sendte manuset direkte til forlaget. Jeg kommer for øvrig fra Thomas Espeviks debutslippfest nå og han leste et veldig sterkt kapittel om kristen oppvekst, om tro og tvil, som traff meg rett i det iskalde ateisthjertet.

Men hva for et spørsmål er egentlig det, håp for samtidslitteraturen? Håp er fremtidsrettet. Man har håp for framtiden, ikke samtiden. Jeg håper på selvfølgelige ting, som at Trump blir avsatt og at Mike Pence oppfører seg mer pragmatisk enn Handmaid's Tale. At vi kommer oss ut av dette sjuke parallelle universet vi har levd i siden november i fjor. At Kim Jong-un trekker seg mot immunitet og penger, at Kim-familien får sin egen realityserie. At MDG blir et seriøst parti eller at Venstre blir kule igjen i løpet av denne stortingsperioden, så jeg ikke blir nødt til å begynne å stemme på Rødt. At grønn teknologi blomstrer. At roboter tar over de verste jobbene og at overskuddet fordeles fornuftig. At vi egentlig er på vei mot en kontemplativ, vitenskapelig og kunstnerisk gullalder, selv om det ikke virker sånn akkurat nå. Håp for litteraturen? La meg sitere Mos Def: "You know what's gonna happen with hip-hop? Whatever's happening with us."

Hva gjør denne lesingen og analysen med din egen skriving?

Finansierer den.

Da Moe fikk vesaasprisen i fjor spurte jeg ham om det abstrakte mot det konkrete: Hva gjør han for ikke å stivne tankemessig? Moe svarte: Prøver å oppholde meg så mye som mulig i det ordløse. Prøver å ikke konkludere eller ta valg, men la disse oppstå av seg selv. Stiller så nye spørsmål. Leser bøker, utforsker ...

Under feiringen av oversetternes skytshelgen St. Hieronymus den 28. september i Oslo ble NORLAs oversetterpris utdelt for 12. gang.

Prisen deles ut årlig til en oversetter av norsk litteratur, og ble innstiftet for å vise hva utenlandske oversettere gjør for norsk litteratur. 
Den skal tildeles et yngre oversettertalent og er ment å stimulere til fortsatt innsats for norsk litteratur.

Prisen går annethvert år til oversettere av faglitteratur og skjønnlitteratur. Årets pris er viet skjønnlitteraturen og prispengene kommer fra tidligere NORLA-direktør Kristin Brudevolls fødselsdagsfond.
 
Oversetterprisen er på 20.000,- norske kroner, i tillegg til et inntil tre ukers opphold i Oslo – fortrinnsvis i forfatterleiligheten i Litteraturhuset.
 
Maike Dörries har magisterstudium i skandinavistikk fra Universitetet i Göttingen, og begynte karrieren som redaktør for barne- og ungdomsbøker på et tysk forlag. Hennes første oversettelse var i 1989, og hun har arbeidet som oversetter på fulltid siden 1998.
 
Årets vinner har oversatt fra alle sjangre – skjønnlitteratur, krim, håndarbeidsbøker, faktabøker, men aller mest utmerker hun seg med sin lange, lange rekke av strålende oversettelser av barne- og ungdomsbøker. Hun har oversatt nærmere 250 titler fra svensk, dansk og norsk – over 100 av dem er fra norsk, og svært mange av disse er barnebøker. Hilde Kvalvaag, Alf Kjetil Walgermo, Marit Kaldhol, Endre Lund Eriksen og Heidi Linde er bare noen av forfatterne hun har gitt tysk språkdrakt.
 
Språket i en barnebok skal gjenskapes slik på målspråket, at det treffer de unge leserne der de befinner seg, i deres virkelighet og på deres språk. Dette er en kunst årets vinner mestrer til fulle. For første gang deles NORLAs oversetterpris ut til en oversetter til tysk, og det er særlig for den store innsatsen for å formidle norsk kvalitetslitteratur for barn og unge at Maike Dörries nå hedres.

Maike Dörries bor i Mannheim, Tyskland.

• Les saken i sin helhet i Klassekampen: http://www.klassekampen.no/article/20170927/ARTICLE/170929966

– Tar Tanum bestselgersalget fra oss, tar de levebrødet vårt, sier Anitha Bendiksen på Andøy Bok og Papir til Klassekampen. – Vi er en distriktsbokhandel langt ute i havgapet, og vi prøver så godt vi kan å overleve. 

Tanum, som eies av Cappelen Damm, skal etablere bok-i-butikk-satsingen Tanum Concept i 670 dagligvarebutikker. Tanum Concept skal selge pocket-bestselgere, barne- og ungdomslitteratur og faktabøker, så vel som et utvalg nye titler.

– Salget av noen bestselgere gjør at vi klarer å holde hodet over vannet og kjøpe inn andre titler og tilby bredde til leserne. Om matbutikken også tilbyr de samme bestselgerne kan det bli vinn eller forsvinn for mange bokhandlere i landet, sier Bendiksen til Klassekampen.

Hun får støtte av daglig leder i sammenslutningen Fri Bokhandel, Helén Foss. – Hvis en liten bokhandel går fra å selge 15 Jo Nesbø-bøker til å bare selge fem, fordi den samme boka selges på Coop, har det mye å si for en liten bokhandel, sier Foss.

Fri Bokhandel representerer 70 ulike bokhandlere over hele landet. 

Det er også en risiko at lokale bokhandlere vil tjene mindre på hver bok, ifølge Foss. – Når bokhandlerne forhandler med forlagene, henger antallet per tittel man bestiller sammen med rabatten, som vil si inntekten vi får per bok. Vårt volum vil gå ned, og forlagene som ikke kjenner sitt politiske ansvar, vil forsøke seg med dårligere rabatter til grupperingen vår, sier hun.

– Det blir en tøffere og tøffere hverdag. Kundeadferden endrer seg stadig, salg av papirbøker går ned, og vi mistet millioner da vi ikke lenger fikk salg av skolebøker for videregående, sier daglig leder Siri J. Strømmevold i Tynset Bokhandel. Bare et steinkast unna ligger Coop Xtra – og derfra kommer det nå konkurranse. Hun liker konkurranse, men sier: – Med denne avtalen får jeg følelsen av at Cappelen Damm som forlag og Tanum som bokhandelkjede faktisk undergraver bokavtalen og intensjonen i den.

Tynset Bokhandel må som andre bokhandlere forholde seg til abonnementsavtaler og forpliktelser om å skaffe bøker som blir etterspurt og sørge for å tilby bredde ved å også ta inn smalere titler.

– Om flere forlag med sine bokhandlerkjeder begynner å gå inn i dagligvarehandlene, risikerer vi å miste mye av vårt salg til matbutikker. Men som bokhandel sitter vi igjen med abonnementsavtaler, skaffeplikt og forpliktelser om å tilby smale titler. Det blir en heftig hverdag, sier hun til Klassekampen.

Helén Foss i Fri Bokhandel mener Cappelen Damm og Tanum, og eventuelt andre forlag som måtte følge etter, kan ende opp med å skyte seg selv i foten.

– Jeg tror forlagene ved å satse på boksalg i dagligvarebutikk i siste instans ender opp med å straffe seg selv. De mister viktige salgskanaler for det som ikke er bestselgere om de lokale bokhandlerne ender opp med å legge ned, sier hun.

Direktør i Tanum, Karin Mundal, mener ifølge Klassekampen at bokhandlerne i distriktene har lite å bekymre seg over når Tanum snart sjøsetter sitt nye konsept i Coop-butikkene.

– Vi ser på dette som et supplement heller enn en konkurrent til bokhandlere på mindre steder, sier hun til Klassekampen.

Mundal forklarer at Tanum Concept, som er navnet bokkjedens nysatsing, etter planen vil opprettes i 670 Coop Obs- og Coop Extra-butikker. I bokhyller og liggende på bokbord ute i butikken vil Tanum stille ut sine topp ti pocketbøker, en del faktabøker og barne- og ungdomslitteratur, samt et utvalg nye titler. – Ikke alle Coop-butikkene vil ha samme tilbud. Det må tilpasses hvert enkelt sted, sier hun til KK.

– Forstår du at frie bokhandlere i distriktene er bekymret?

– Jeg tror bekymringen er litt overdrevet. Det er ikke plass til veldig mange bøker i Coop-butikkene, og jeg tror den mangelen på plass vil fungere innsnevrende slik at vi ikke blir en så stor konkurrent til de lokale bokhandlerne, sier Mundal. Hun avviser at Tanum Concept vil skumme fløten med bestselgersalg og bidra til å undergrave intensjonene i bokavtalen ved å ikke tilby den bredden som tilbys av fullblods bokhandlere. – Vi skal fungere som en bokhandel på linje med andre. Vi forholder oss til skaffeplikten og andre regler, sier hun. 

Les saken i sin helhet i Klassekampen: http://www.klassekampen.no/article/20170927/ARTICLE/170929966

84 år gammel, gjør den tyrkiske forfatteren Yasar Kemal unntak fra regelen om aldri forlate sitt hjem. Han takker ja til å besøke Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Tre uker før festivalen setter Dagbladets litteraturjournalist Fredrik Wandrum seg på flyet til Istanbul for å intervjue ham som Wandrup mener "egenhendig har skapt den moderne, tyrkiske romankunsten. Wandrup og Randi Berge Wandrup tar en liten taubane opp et overheng over Borsporosstredet, og kommer inn i Kemals hjem. Berge Wandrup hører ham fortelle "den ene historien etter den andre", og våkner særlig til når forfatteren sier at han ikke var et rolig barn, kanskje heller det man i dag kaller hyperaktivt. Og bare ett kunne roe ham: at hans slektnings kone sang for ham.

Kanskje var det en gjenkjennelser i dét, som gjør Kemal til en viktig forfatter for Berge Wandrup. Allerede som trettenåring elsket hun visst Mozart, og skal ha hatt med seg hans symfoni nummer 40 i g-moll på hyttetur. Som 19-åring flyttet hun fra Kristiansand til Oslo for å studere musikk, og senere musikkpedagogikk og nordisk språk og litteratur. I følge Fædrelandsvennen sier Berge Wandrups venninne, jazzmusikeren Hilde Hefte, at venninnen skriver som en musiker. «Ingenting lugger, det flyter, og frasene og fraseringene er som en musiker ville ha spilt dem.» 

Hun har jobbet som komponist, kapellmester ved en rekke produksjoner, lærer på Steinerskolen og har skrevet en biografi om Bjørn Eidsvåg. Berge Wandrup begynte som arrangementsansvarlig på Kristiansand folkebibliotek i januar 2015. En nyopprettet stilling for at man skulle ta den nye paragrafen i bibliotekloven på alvor. Den som sier at biblioteket skal være en arena for offentlig samtale og debatt. I følge Fædrelandsvennen kom 147% flere til arrangementer om litteratur for voksne det året. På ett år besøkte 10.000 mennesker arrangementene. Siden den gang har publikumstallene økt. På en vanlig fredag kommer rundt 200 mennesker til "Fredagslunsj". Da Hans Olav Lahlum etter valget av Donald Trump snakket om sin bok om amerikanske presidenter, var 350 publikummere der. 

– Hvordan endte du opp i denne jobben? 

– Jeg og familien min kjøpte hus i min hjemby, Kristiansand, våren for tre år siden. Samtidig med at vi forberedte flytting fra Oslo, lyste Kristiansand folkebibliotek ut den nyopprettede stillingen som arrangementsansvarlig. De hadde tatt på alvor den nye paragrafen i bibliotekloven om at «Biblioteket skal være en offentlig arena for samtale og debatt.»

Da kristiansandsavisa Fædrelandsvennen portrettintervjuet Berge Wandrup, ba de henne et par favorittforfattere. Journalist og Berge Wandrup gikk inn mellom hyllene i biblioteket, der sistnevnte dro ut bøker av Thomas Bernhard og ovenfor nevnte Yasar Kemal. Da portrettet kom på trykk var dette, og det meste annet som hun sa om litteratur, redigert bort. Forståelig, på et vis, da Berge Wandrup har en livshistorie i seg selv verdt romaner. Men desto viktigere er det at slike som henne gir prat og refleksjon rundt litteraturen rom. Berge Wandrup gir den ikke bare plass i overført betydning, men også i det helt konkrete. 

I et intervju med Kristiansands Avis, fremhever Berge Wandrup viktigheten av å ha ro rundt arrangementer, "med deres eget rom".

– Hvordan har du siden gjort det til, eller hvordan skal du gjøre det til "ditt rom", for "dine arrangementer"?

– I hele vår hadde vi en stor ombygging på biblioteket. I august stod et flunkende nytt arrangementsrom ferdig.  Etter planene skulle det kunne huse 140 mennesker. Etter en måned i stillingen min, hvor jeg hadde laget arrangementer med over 200 frammøtte, måtte jeg spørre om det var mulig å lage det større. Til åpningen av det nye rommet kom 260 mennesker. Vi fikk plass til alle. Også i dagene som fulgte.

Frem til da hadde vi måttet flytte stoler mellom 1. etasje på kveldsarrangementer og 2. etasje på dagtid. Lydanlegg, sceneelementer alt måtte rigges fra gang til gang.  Det tar på ryggene til de ansatte, selv om dugnadsånden er stor. Nå har vi et rom hvor scenen og stoler står klart. Et sted som er helt uforstyrret av andre ting som skjer på huset, viet arrangementer.

– Du er også på andres arrangementer. Jeg mener å ha sett deg flere ganger på Norsk litteraturfestival på Lillehammer (Sigrid Unset-dagene)

– Ja, jeg har siden 2004 vært årlig på Lillehammer, og et par ganger på Bjørnsonfestivalen i Molde og Kapittel i Stavanger. Jeg var med min ektemann Fredrik Wandrup som gjest. På denne måten bygde jeg meg opp et godt nettverk blant forfattere og forlagsfolk. Etter hvert som vi fikk barn troppet jeg opp med barnevogn. Nå er jeg på Lillehammer hvert år i embetets medfør. Gode venner tare seg av barna i disse dagene. 

Vår eldste datter, Jenny (8) ble faktisk unnfanget på Norsk litteraturfestival. Det har styret merket seg.;) (Hun var med fra hun var tre måneder gammel og i årene som kom ble begge jentene med.) Under en seremoni, ble Jenny, ett år gammel, utnevnt som æresmedlem av festivalen i 2010. Sammen med William Nygaard og stifterne av festivalen.  I godt selskap, med andre ord. De fikk i den forbindelse evig gratis festivalpass. Jenny blir nok å se på Norsk litteraturfestival igjen etter hvert.   

– Men noen hevder at et bibliotek er det beste utgangspunktet for litteraturhus. Er du enig?

– Et ubetinget ja. Litteraturhuset i Oslo er helt enestående. Men rundt om i landet er folkebibliotekene den naturlige arenaen for litteratursamtaler. Terskelen er lav, det omfavner veldig mange mennesker med ulik bakgrunn. Byggene står der, fylt opp med bøker. Det er ingen grunn til å koste på seg nye, dyre bygg når alt ligger til rette allerede. Mitt inntrykk er at ansatte rundt om i hele landet har et brennende engasjement for å lage litteraturarrangementer på biblioteket.

– Hvor har du fått din visjon fra; er det fra Nasjonalbiblioteket? Hvor fra, hvis ikke?

– Jeg må berømme Kristiansand folkebibliotek som tok den nye formålsparagrafen til biblioteket på alvor. Det gjorde ledelsen ved å opprette en helt ny, full stilling, nemlig arrangementsansvarlig. Da jeg så den utlysningen, tenkte jeg at dette må være drømmejobben. Jeg lever nærmest i et bibliotek hjemme i huset vårt, har noen år studert nordisk språk og litteratur og ser på litteraturen som et fundament i mitt liv. At jeg kan få anledning til å invitere forfattere til en scene, at publikum får muligheten til å komme til levende møter med ulike stemmer, er fantastisk. Vi trenger slike møtesteder midt i en tid hvor sosiale medier regjerer samtalen. Dessuten skal vi også være en arena for debatter. Det første jeg gjorde da jeg fikk jobben, var å invitere til en debatt om bevaring av byens gamle teater. Det var nærmest vedtatt og klargjort for rivning til tross for at det var en gruppe som jobbet beinhardt for å stoppe vedtaket. Bygget har på utsiden unike relieffer av kunstneren Henrik Finne. Folk flokket seg til møtet, og engasjementet var stort. Etter den debatten snudde politikerne og bygget ble bevart.  Da føler man at man har vært med på å oppfylle bibliotekloven. Det var min tiende dag på jobb.

– Bare på en forsommer intervjuer du alt fra Annemor Sundbø om "Spelsau og samspill" til Åsne Seierstad om hennes sakprosabøker. Du er i styringsgruppen som velger vinner til Sørlandets litteraturpris og lager "Bjørneboe-dagene". Er det et eget poeng for deg å være mangesidig og jobbe bredt i litteraturfeltet?

– Å sitte i styringsgruppen for Sørlandets litteraturpris lå inne som en del av stillingen min.  Vervet ble flyttet fra å være biblioteksjefens oppgave til å bli min. Men det er ingen ulempe å å ha en best mulig oversikt over det som rører seg av litteratur i landsdelen.

Jeg lager en svært populær arrangementsrekke, Fredagslunsj, hver uke klokka 11.30. Dit kommer godt over 200 mennesker hver eneste gang. Her er det rom for ulike temaer. Jeg satser på aktualitet og forfattermøter. Jeg kan love at Annemor Sundbøs historiske beretning om Spelsau og samspill var svært engasjerende. Hun fikk dessuten utdelt Kristiansand kommunes kulturpris sammen med Gunvald Opstad under arrangementet. Kultursektoren har også fått med seg at bibliotekets arrangementer er populære og ville bruke det som arena for utdelingen. Også Sørlandets litteraturpris deles ut der.

På Fredagslunsj får jeg besøk av forfatter og Tyskland-ekspert Astrid Sverresdotter Dypvik to dager før valget i Tyskland. 22. september. Det er 100 år siden John F. Kennedy ble født. Derfor kommer Geir Lundestad på besøk for å prate om ham og trekke noen linjer frem mot dagens president. Hvis det er mulig! Han skal kvelden før snakke om boken som kommer i høst om Nobel fredspris 1901 og frem til i dag. Forfattere som Tove Nilsen og Jørn Lier Horst kommer også til Fredadgslunsj i høst.

Jeg håper å favne lokalt, nasjonalt og internasjonalt med arrangementene på biblioteket. Slik sett er det naturlig å ha besøk av Åsne Seierstad, Vigdis Hjorth, Linn Ullmann og Roy Jacobsen for å nevne noen. Robert Wilson kommer på nyåret.

Men jeg har veldig lyst til å snakke om Bjørneboe-dagene. Jeg kan takke ham for familien min. Jeg jobbet på Steinerskolen i Kristiansand noen år. Sammen med en annen lærer arrangerte jeg i to år en egen Bjørneboe-dag. Cato Schiøtz var hovedgjest første år. Fredrik Wandrup det andre. På kvelden hadde vi en egen Bjørneboe-meny på Bølgen & Moi. De andre på Steinerskolen lurte på om jeg ikke kunne ta meg ekstra av Fredrik Wandrup siden jeg også er kulturjournalist. Det gjorde jeg. I dag er vi gift og to vidunderlige barn, Kaja (6) og Jenny (8). Det minste jeg kunne gjøre var å lage Bjørneboe-dagene, en nyvinning i fjor. Arrangeres 12.-14. oktober nå i høst.

Det virker det som om også byens befolkning slutter opp om denne festivalen. Den ble straks omfavnet. Alvorlig talt mener jeg det var på høy tid at vi hedrer byens store forfatter. Jens Bjørneboe er ensbetydende med å være samfunnskritisk, han stod opp mot rettsvesenet, skolesystemet, han favner bredt i litteraturen med romaner, poesi, essays og teaterstykker. Mulighetene er mange. Om kort tid offentliggjøres programmet. Det lever i Bjørneboes ånd.

– Hvis du fikk invitere hvem du ville til biblioteket, hvem ville det være? 

– Salman Rushdie. 

– Du sier at du har bakgrunn som journalist. Hva er erfaringen din? 

– Jeg jobbet i mange år som kulturjournalist i Fædrelandsvennen på frilansbasis. Jeg skrev intervjuer og var anmelder både for teater- og musikkscenen. Innen jazz, klassisk og pop/rock.  Samtidig var jeg også teateranmelder for Klassekampen noen år, hvor jeg også gjorde noen forfatterintervjuer. Jeg var fast skribent i kunstmagasinet Faktor-X frem til det dessverre ble nedlagt i 2015. I Dagbladet har jeg noen ganger fått skrevet noen «Ideer», en fast artikkelserie hvor man får boltre seg med god plass. Blant annet et intervju med forfatter Ole Robert Sunde.

– Og så er du altså musiker også!

– Ja, jeg har et par års utdannelse innen musikk. Jeg har deretter jobbet som komponist og kapellmester på en rekke teater- og revyoppsetninger. Som kapellmester er du et vesentlig bindeledd mellom det som skjer på scenen. Du er med å skaper driven i forestillingen. Det synes jeg har vært en god erfaring å ta med seg inn i jobben som formidler på biblioteket. Når jeg intervjuer forfattere på scenen gjelder det å løfte dem frem. Samtidig skal det være en god flyt i samtalen. Og ikke minst skal du slutte på topp. Folk skal føle at de vil høre mer, ikke håpe på at det snart tar slutt.

– Romjulen 2011 intervjuer du FrPs kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen om nedleggelse av Norsk Kulturråd. Det skinner igjennom at artikkelforfatteren har et engasjement i saken, i måten hun setter FrP-politikeren til veggs og får ham til å konkludere med at han "kanskje må se på kulturprogrammet" som de har foreslått. Var dette noe Dagbladet spurte deg om eller var det ditt engasjement, ut fra at du tenkte at denne saken var viktig å skrive om?

– Opprinnelig var dette et oppdrag jeg hadde fått av kunstmagasinet Faktor-X. Men jeg syntes egentlig at saken var så viktig at jeg henvendte meg til Dagbladet. Det synes tydeligvis Inger Bentzrud også, som hadde ansvaret for Ideer-artiklene den gang. 

Det morsomme her er at jeg ikke kommenterer intervjuobjektet. Fremskrittspartiets kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen, får selv frem sin uvitenhet i kultursaker gjennom svarene han gir på spørsmålene mine.  Og ender, som du sier, med å måtte revurdere partiets politikk. Han fikk lese gjennom intervjuet på forhånd og hadde ingen innvendinger! Om det er fordi han er modig og står for sine uttalelser eller noe helt annet, kan ikke jeg svare på.

Vinneren av DnFs formidlingspris blir lansert senere i høst, og prisen delt ut 4. november. Her leser du intervju med John Rullestad fra SILK, som også er nominert, og derfra klikker du deg videre til intervju med Merethe Bratsberg Aae.

29. september 2017 var det 70 år sidan ULF, som seinare skal bli Norsk barne- og ungdomsbokforfattarar (NBU), vart stifta. Det feirar NBU denne helga med jubileumsfest på Månefisken (fredag) og medlemsmøte med fagleg påfyll (laurdag). 

Midtveis i programmet på jubileumsfesten, annonserer skålmeister og programleiar Liv Gulbrandsen eit høgdepunkt. No skal "den beste prisen," som ho seier, bli delt ut. Gulbrandsen introduserer NBU-leiar Taran Bjørnstad. Bjørnstad kjem opp og les grunngjevinga, som etterkvart skildrar vinnaren som "ein som har lesaren i fokus", og som jobbar for ei særleg viktig gruppe av lesarar; dei som synest det er vanskeleg å lese. Leser søker bok, ved leiar Liv Gulbrandsen får prisen. Dermed må Gulbrandsen opp att på scena. 

Falturiltu er verdas einaste nynorske barnebokfestival og skjer på Stord 4.-11. november. Per Olav Kaldestad er festivalforfattar under årets Falturiltu. Tema blir Svev og stev, inspirert av kjærleiken hans til fuglar og dikt, og dikt for barn blir eit hovudfokus under denne ellevte festivalen. Kaldestad blir presentert og held framlegg gjennom heile festivalen. Det første er "Falturiltufesten" 4/11 i Stord kulturhus.

Kaldestad har vore styremedlem i DnF, og var styreleiar i Forfattersentrum fram til Mikkel Bugge tok over. Kaldestad skriv både for vaksne, barn og ungdom, er forøvrig 70 år i år. Akkurat som ei av dei andre organisasjonane som han er medlem av, NBU. Og han har ikkje pensjonert seg frå skrivinga, men jobbar med dikt. Denne gongen for vaksne. 

Hei Eirin Gundersen, hvem er du og hva er, i korte trekk, din historie?

Jeg er født og oppvokst i Drammen, men har bodd i Oslo de siste åra. Her prøver jeg å bli ferdig med en bachelor i kulturhistorie, men etter at jeg ble syk og fikk diagnosen ME, har det gått litt tregere med utdanninga enn jeg skulle ønske, så jeg bruker nok mest tid på å skrive og lese skjønnlitteratur. Jeg har tidligere gått på forfatterstudiet i Bø, på forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, og i et års tid på Litterär Gestaltning ved Gøteborgs universitet, før jeg innså at det ble litt mye å pendle mellom Tromsø, Drammen, Oslo, Ulvik i Hardanger og Gøteborg, slik jeg gjorde det året. 

Nå er du forfatter, som med din andre bok, Alt som ikke har biltt tjoret fast, også er medlem i DnF. Hvordan og hvorfor gikk du den veien?

Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske. Under senga mi i huset der jeg vokste opp, finnes det en eske med flere dagbøker. De eldste er fra da jeg var rundt åtte-ni år. De har ark som lukter av billig parfyme og det er limt inn fotografier av kattene og hunden vi hadde på omtrent annenhver side. Mellom fotografiene har jeg skrevet dikt om disse dyra, notater om ting som har skjedd på skolen, kommentarer om slektninger og andre folk som har vært på besøk, julegaveønsker, oppdateringer om været og bekjennelser om hvem jeg var forelska i. 

Å skrive var lenge knytta til en slags skam. I åttende klasse tok jeg nemlig med dagboka mi på en klassetur til England. Noen av dem jeg delte lugar med fant den i sekken min mens jeg var i kiosken. Da jeg kom tilbake var det nesten umulig å åpne døra, det var så fullt inne på den lille lugaren. Jeg hørte latter og fnising og da jeg endelig fikk til å presse opp døra, så jeg dagboka mi, den var i hendene til ei som satt oppe i køyesenga. Hun leste høyt fra de mest personlige avsnittene og jeg husker jeg tenkte at jeg aldri skulle skrive igjen. Men det gjorde jeg jo. Jeg skrev og snakka aldri om det til noen før jeg var atten. Da hadde jeg søkt og kommet inn på skrivekunstlinja på Nansenskolen. Jeg droppa ut av videregående for å begynne der og tenkte nok ikke så mye over konsekvensene. Jeg ville bare skrive, og etter et år der jeg fikk lov til å gjøre akkurat det, kunne jeg ikke lenger se for meg noe annet. Jeg søkte på forfatterstudiet ved høgskolen i Bø og til tross for at jeg ikke hadde generell studiekompetanse, var jeg heldig nok til å få et opptaksbrev i postkassa noen uker seinere.

Behovet for å uttrykke følelsene mine var nok det som i hovedsak drev meg, den gangen. Jeg var veldig sjenert og foretrakk å sitte for meg selv og skrive framfor å være med andre. Jeg var lett påvirkelig og veldig søkende. I litteraturen fant jeg en slags fellesskapsfølelse. Sånn sett var jeg vel en skikkelig klisjé. Det har jeg forhåpentligvis vokst litt av meg, men behovet for å fordype meg i og være i litteraturen og i språket, enten det er som leser eller som skrivende, er fortsatt tilstede.

Jeg husker en sommer da jeg var barn, kanskje rundt sju år. Vi var på ferie hos mormora mi i Nord-Norge. Vi hadde gått tur opp til en slags utkikkspost med utsikt til havet. Jeg løp omkring, lekte og hadde det gøy. Plutselig tar mormor tak i armen min, hun sier at jeg har tråkket på en grav, at det er en fiskers grav og at løpingen min gjør at han ikke får hvile i fred. I flere netter etterpå var jeg redd, jeg forestilte meg at jeg hadde vekket ham og at han var sint. Jeg husker også ting som ble sagt av andre, fortellinger og advarsler om mennesker som hadde blitt borte på sjøen, som ikke hadde fått en vigslet grav og som derfor var dømt til å seile på det åpne havet for alltid. Noe av dette inspirerte meg til å skrive andreboka. Jeg er interessert i hvordan minner – enten det er av mennesker vi har kjent, steder vi har hatt tilknytning til eller historier vi har blitt fortalt i oppveksten – er med på å forme oss og gjøre oss til dem vi er. På mange måter er vi alltid omringa av historier, vi får hele tiden høre dem og vi forteller dem hele tiden selv. Interessen min for kulturhistorie, for hvordan mennesker har levd og organisert livene sine til forskjellige tider og for hva vi har tenkt og trodd på, kommer nok til uttrykk i de skjønnlitterære tekstene mine. Jeg føler et behov for å skrive ned minnene, gjøre dem håndfaste, før det er for seint. Kanskje er det i bunn og grunn en slags nevrotisk bevissthet om forgjengeligheten som driver meg.

Hvilke skjønnlitterære bøker synes du er gode og hvilke bøker ser du til som eventuelle forbilder når du selv skriver?

Språket er det viktigste når det gjelder hvilke bøker jeg synes er gode eller som inspirerer meg til å skrive. Mye av handlingen kan skje i språket. Da jeg var yngre, før jeg hadde lest noe særlig poesi, elsket jeg tykke bøker. Jo lengre, jo bedre. Jeg var overbevist om at jeg ville skrive den typen bøker selv. Men nå er det på mange måter motsatt. Jeg flikker hele tiden på ordene og gremmer meg over overflødige setninger. Jeg veit ikke om det er en bra eller dårlig ting. Når jeg har skrevet noe, kan jeg bruke dager på redigere én setning. Det er vanskelig å nevne konkrete bøker som jeg ser til som forbilder når jeg skriver, men det finnes mange forfatterskap som har inspirert meg. Kanskje særlig Tor Ulven, han har vært med meg lenge. Jeg oppdaget diktsamlingene til Kristin Berget omtrent på samme tid som da jeg begynte å skrive poesi selv og de betyr fortsatt mye for meg. Ellers er jeg veldig glad i Inghill Johansen, Ruth Lillegraven og Merethe Lindstrøms bøker. Og jeg minner ofte meg selv på at jeg burde lese flere klassikere.

Du mistet faren din mens du var student i Tromsø. Hva har du lyst til å si om hvordan dette påvirket tiden der og boken som du gav ut etterpå, Du er menneske nå?

Jeg mista faren min den samme våren som jeg begynte på forfatterstudiet i Tromsø. Da hadde han vært kreftsyk i flere måneder på forhånd. Jeg hadde akkurat fylt tjueen og håndterte nok hverken sykdommen hans eller dødsfallet på en spesielt sunn måte. Lenge prøvde jeg å fornekte at han var syk, og så, da han var borte, forsøkte jeg å leve som om ingenting hadde skjedd. Jeg prøvde å utsette sorgen, jeg brukte alle kreftene mine på det, og det var vel slik jeg holdt på da jeg begynte på forfatterstudiet i Tromsø også. Jeg jobbet med et romanprosjekt og var fast bestemt på å holde det jeg skrev om i manuset adskilt fra det som hadde hendt meg i virkeligheten. Men gradvis begynte ting å rase sammen. Jeg trodde det var prosa jeg skulle skrive. En lang, ordrik roman med masse setninger. Og så, mot slutten av året, fikk jeg skrivesperre. Jeg ble innhenta av alt det jeg hadde prøvd å holde på avstand.

Jeg leste nylig Har døden taget noget fra dig, så giv det tilbage av Naja Marie Aidt. Hun skriver om opplevelsen av å miste sønnen sin. Siden jeg ikke har barn selv, kan jeg sikkert ikke sette meg inn i hvor fælt det må være å miste en sønn, men det var likevel noe ved tekstene i boka som opplevdes veldig gjenkjennelig. Mens jeg leste den tenkte jeg flere ganger underveis på hvordan det var å skrive debutboka mi. Et sted skriver Aidt dette: «jeg tænker med foragt på folk der skriver om døden som koketterer med døden maler døden døden går ved siden af os den er virkelig den er ikke skønskrift ikke fucking forestillet lidelse den er virkelig den er en mur det gør mig rasende min sorg gør mig rasende hadefuld jeg er rasende over at være isoleret i min sorg jeg hader kunst jeg hader alt det jeg selv har skrevet om døden før tit går jeg ikke ut af lejligheden i flere dage jeg sidder i mørket jeg sidder i mørket læser ikke skriver ikke hører ikke musik». Akkurat sånn følte jeg det også, da jeg var midt oppe i det, mens jeg gikk på forfatterstudiet. Jeg hatet alle som skrev romantiserende om døden og jeg hatet alt jeg selv hadde skrevet om døden før jeg visste noe om den.

Drammens Tidende skriver: "Lyrikkdebuten omtales som en diktsamling om tapet av en far, om sorgen, og oppløsningen som følger etter dødsfallet." Hvis DT har vært presise og oppfattet diktene rett: hva slags oppløsning mener de?

Jeg tror oppløsningen kan bety flere ting. Det er så mye som rakner når et familiemedlem dør. Når en person som bestandig har vært der, forsvinner. For meg, som skrivende, rakna også språket. Jeg visste ikke lenger hvordan jeg skulle uttrykke meg. I debutboka mi finnes det noen tekster om en kvinne fra Sibir. Dette er en kvinne jeg leste om da jeg jobbet med boka, hun fantes i virkeligheten. Hun hadde vokst opp med familien sin i ødemarka uten noe form for språk, og da hun ble funnet var hun aleine. Hun var den eneste som fortsatt levde, men kunne ikke uttrykke seg. Jeg tror jeg følte et slags slektskap med henne. Å være i en sorgprosess er også på mange måter å være uten språk. Det er umulig å formidle det man står midt oppe i.

Hvordan var det å behandle disse temaene litterært  - så tett på hendelsen og følelsene?

Da jeg endelig begynte å skrive igjen, etter å ha lagt fra meg romanprosjektet i Tromsø, klarte jeg bare å skrive nøkterne setninger som etterhvert ble til korte bruddstykker, som jeg senere fikk vite av forlaget at var dikt. Det var selvfølgelig tungt å skrive om sorgen på denne måten, men også helt nødvendig. Det opplevdes som akutt. Og så var det noe med det konsentrerte språket og knappheten i poesiformen som på et vis opplevdes som frigjørende. Å skrive om det fikk meg også til å løfte blikket, jeg skrev meg på mange måter ut av sorgen og inn i noe annet, inn i en interesse for naturvitenskap og dypøkologi.

I Tromsø i 2012-13 gikk du med blant andre Bjørn Vatne, Sara Sølberg og Ida Zachariassen. Et sterkt kull! I hvilken grad var det rom til at dere dro veksel på hverandre, i samtaler, lesning, diskusjon?

Ja. Bjørn, Sara, Ida, og flere andre utrolig dyktige folk, som for eksempel Eirik Bergesen Dalen (som endte opp med å bli samboeren min og som jeg forlova meg med i sommer!) og Maria Dorothea Schrattenholz. Det var i det hele tatt mange interessante stemmer i klassen, folk jeg har trua på at vi kommer til å få lese gode bøker av i framtida. Det oppstår jo et fellesskap når man jobber fram mot det samme målet og får mulighet til å følge hverandres tekstprosjekter på den måten. Jeg er overbevist om at tilbakemeldingene jeg ga og fikk iløpet av det året har gjort meg til en mer oppmerksom leser. Noen av oss har fortsatt kontakt og diskuterer fortsatt litteratur og skriving, og Eirik er fortsatt den viktigste og mest skjerpede leseren min.

I juni 2013 er du en av Signaler-debutantene og du får Drammen kommunes Kulturstipend. Det høres ut som en bra måned :) Men Drammens Tidende kan ikke si mer om tildelingen til deg enn at du er forfatterstudent. Jeg vil tro at grunngivelsen inkluderte mer. Hva mener du selv var grunnen til at du fikk stipendet?

Det var en fin måned! Noen av tekstene jeg hadde med i Signaler er faktisk med i debutboken min også, og jeg søkte om stipendet fordi jeg ønsket å skrive ferdig boka. Kanskje var det derfor de ga meg det?

Det kom iallfall en nydelig bok fra deg i 2015. Debutsamlingen var mye kritikerrost. Da du gikk videre for å skrive andreboken, hadde du da et bevisst forhold til det som ble skrytt av, og utviklet det videre? 

Jeg tok nok helt klart med meg videre det jeg fikk ros for, eller jeg prøvde iallefall på det, men jeg er usikker på om det var noe jeg bevisst utviklet videre da jeg skrev andreboka. Om noe må det ha vært ønsket om at diktsamlingen som helhet skulle ha et visst narrativ og fortelle en historie, i større grad enn i debutboka. Ellers tok jeg nok de positive anmeldelsene mer som en bekreftelse, jeg forsøkte å ha dem i bakhodet når jeg ble usikker på meg selv eller følte at alt jeg skrev var dårlig.

Så kommer altså oppfølgeren, Alt som ikke har biltt tjoret fast. Hadle Oftedal Andersen (Klassekampen) oppsummerer prosjektet slik: "undersøka kva som hender når ein oppsøker ein stad som er prega av ein nærmast fysisk energi frå noko ein ikkje sjølv er, men som på ein meir indirekte måte har gjort ein til det ein er. Og som held fram med å gjera ein til det ein er. Det er ikkje bare minna, men sjølve omgjevnadene som her får spela hovudrolla." Er det presist, tenkjer du?

Da jeg leste akkurat den setningen i det intervjuet, husker jeg faktisk at jeg tenkte «oi, han har jo forstått akkurat hva jeg forsøkte å formidle!». Så ja, jeg synes selv at det er ganske presist. Jeg dro til en øy jeg aldri hadde vært på før, men som i mange generasjoner hadde vært hjemmet til forfedrene mine. Mora mi kom derfra, mormora og morfaren min kom derfra, oldeforeldrene og tippoldeforeldrene mine levde der og så videre. I tillegg til å besøke denne øya, reiste jeg også til en annen fraflytta øy, et annet sted i Nord-Norge. Her oppholdt jeg meg en periode mens jeg skrev. Det var noe med det røffe, forblåste landskapet som både skremte og fascinerte meg. Jeg ønska å utforske øyas historie, gjennom minner jeg hadde av avdøde slektninger og av deres fortellinger om og beskrivelser av livet på en slik øy. Jeg leste meg opp på hvordan folk hadde levd i denne typen landskap før i tida, på hvordan de livnærte seg langs kysten fra 1700-tallet og fram til midten av 1900-tallet. Det var et hardt liv, tror jeg. Mange døde før de ble ordentlig voksne, av sykdommer fordi legene oppholdt seg på fastlandet eller i ulykker når båtene forliste på havet. Ofte regjerte det en sterk fatalisme. En tanke om at det ikke var noe vits i å lære seg å svømme, siden det som hendte uansett var guds vilje. Dette må ha vært en slags psykologisk forsvarsmekanisme og trøst for de etterlatte. Selv om jeg ikke hadde vært på noen av disse øyene før, var landskapet en del av meg, det hadde forma meg. Jeg vokste opp med historier om menneskene som bodde der, om stormene, ulykkene og forlisene. Jeg kjente til den religiøse overtroen gjennom mormora mi og da jeg kom til øya og gikk i land, ble det så tydelig hvordan alle mytene og sagnene hadde oppstått. Landskapet var så dramatisk og levende. Og så var det denne fysiske energien, da, fra alle dem jeg visste at hadde vært der og fra alt det som hadde skjedd.

Cecilie Løveid sa en gang til meg at Profil-forfatterene ikke kalte diktene sine for dikt. De sa tekst. Hva de enn skrev, het det tekst. Hvordan reflekterer du rundt den siden av formale og stilistiske valg som du gjør - og rammene som blir gitt av kulturråd, bokhandlere og forlag for merkelapper og innkjøpsordningssøknader og bokhylleplasseringer? 

Jeg kaller som regel diktene mine for tekster, jeg også. Det er ikke så bevisst at jeg gjør det, men jeg føler nok at det er en flytende overgang i tekstene jeg skriver. Dessuten er det først når jeg fjerner presset, eller forventningen om at det jeg skriver skal være et dikt, at jeg får til å skrive noe som helst. Kanskje kommer det av at jeg aldri bestemte meg for å skrive dikt i utgangspunktet, det bare ble sånn. At jeg ikke gir teksten noen merkelapp når jeg skriver den, gir meg større spillerom. Sånn sett er jeg kanskje mer opptatt av det poetiske i språket enn i diktformen som sådan. Kanskje kommer det også av et slags mindreverdighetskompleks: jeg føler ikke at jeg kan nok om poesi, eller om litteratur, til å vite hvilke rammer og regler jeg muligens burde forholde meg til. Ikke engang da jeg leverte inn manuset til andreboka mi var jeg sikker på om det kom til å bli lest som dikt eller kortprosa eller noe annet. Det er heller ikke så viktig for meg å sette en merkelapp på det, så lenge tekstenes form oppleves som riktige for den historien jeg ønsker å formidle.

Jeg har ikke lest din nye bok ennå, men tenkte, da jeg leste debuten din, at dette var uvanlig formbevisst til en så ung debutant å være. Du var vel 25, om jeg ikke tar feil, og behersket, syntes jeg, å blande levd liv, følelse av nødvendighet i skriving, med rett form og stil. I hvilken grad jobbet du bevisst med disse lagene?

Jeg merker at det er en stund siden jeg har lest den første boka mi selv nå, så jeg veit ikke hvor presist jeg klarer å svare, men jeg husker hvertfall at de fleste diktene, og kanskje særlig diktene i den første halvdelen av boka, kom veldig spontant, når jeg endelig tillot meg selv å skrive om sorgen. De andre tekstene som er litt lenger ut i boka skrev jeg nok mer i et forsøk på å se det hele (sorgen og tapet) i et større perspektiv. Derfor er nok de tekstene skrevet fram på en mer bevisst måte, hvis det går an å si det sånn. Men det var også noe som kom naturlig, etterhvert som det gikk tid og etterhvert som jeg skrev. Tekstene i den første halvdelen bærer kanskje mest preg av at jeg var midt i en sorgprosess da jeg skrev dem, mens jeg med tekstene i den andre halvdelen ønsket å vise at livet går videre, kanskje? 

Vi fortsetter å jobber for bedre sosiale rettigheter for forfattere, særlig gjennom #Kunstnernettverket. Nå står statsbudsjettet for tur.
 
 
Mette Møller
(gen.sekr.)

Første uka i september kom tyske forleggere til oss i Rådhusgata 7, pluss de norske forfatterne som er en del av NORLAs satsning Nye stemmer– et program som søker å synliggjøre flere forfattere internasjonalt, for å si det med NORLA: få frem den rike litterære underskogen. Den første uka var det også et Opphavsrettsymposium over to dager i Helsinki.

Mye av september måned har også gått med til å ta i mot henvendelser fra medlemmer som søker grunnstipend, behandling og utbetaling av grunnstipend. Nå skal alle som har søkt og oppfyller kriteriene ha fått penger!     

Kopinors Storseminar ble også avholdt i september, der var temaet betydningen av norsk som skriftspråk innen forskning og utdanning og digitale læremidler..

Som dere husker var siste vinner av DnFs ytringsfrihetspris Jael Uribe også arrangør av en internasjonal litteraturfestival ved navn Woman Scream. Vi jobber nå for, i samarbeid med Norsk litteraturfestival, å få til en norsk variant i mars. Så denne måneden ble det skrevet og sendt avgårde søknad om støtte til en slik festival.  

Neste år er det DnFs 125-års jubileum, og denne måneden som forrige har også bestått av arbeid med jubileet, planlegging, men også tekstjobbing til en planlagt jubileumspublikasjon.  

I løpet av september, har det også blitt skrevet og kommet på trykk to kronikker fra Rådhusgata, den ene i Dagsavisen og der etterlyste vi kulturpolitikken i valgkampen. Den andre kronikken kom som en reaksjon på et ESA-utspill om unntaket fra Konkurranseloven. Saken stod opprinnelig i Dagens næringsliv, der avisas leder gikk inn for avskaffelse av Fastpris. Da ble vårt svar kronikken Fastpris, et gode for flere. 

DnFs strategiutvalg, som ble nedsatt før sommeren, er i gang med arbeidet og hadde sitt første møte 18.september, og vil møte månedlig fremover ut året.

Og ellers har det som vanlig vært medlemshenvendelser om kontraktsforhold og annet, og henvendelser fra journalister – denne måneden med spørsmål knytta til fastpris, valgresultatet, Tanums nye avtale om distribusjon av bøker for salg i Coops dagligvarehandel, noe vi frykter vil føre til økt kommersialisering og prisfokus, og med dét, manglende synliggjøring av bokbredden.

Det er alltid mange møter, blant annet et møte i Kulturrådet for å se på rammene for organiseringen av stipendtildelingen. Det har vært møte i kunstnerpolitikkutvalget, Kunstnernettverket, der kommende budsjettfremlegg ble diskutert og plan for høsten lagt.

Forfatterforeningen er også representert i eksterne styrer og nå har det vært styremøte i foreningen !Les og NORLA.

Leder for Sveriges Författarförbund, Gunnar Ardelius, var også en tur i Norge, og i den forbindelse hadde vi et møte med han der blant annet internasjonalt arbeid og forslaget til artikkel 12 i DSM-direktivet sto på agendaen.

Artikkel 12 er forslag til en bestemmelse i det bebudede EU-direktivet om Digital Single Market som i siste versjon åpner for at også forleggerne skal ha rett til en andel av kollektive ordninger, og her spesifikt nevner bibliotekvederlaget. Dette er noe vi kjemper mot sammen med våre nordiske søsterorganisasjoner!

Valgkomiteen, og IU har hatt første møte i Rådhusgata.

"Jeg gleder meg veldig til å bli del av Litteraturhus Lillehammer og Lillehammer bibliotek. Biblioteket og litteraturfestivalen var viktige for meg da jeg vokste opp på Lillehammer, og ganske sikkert medvirkende til at jeg senere skulle begynne å jobbe med litteratur. Nå blir det utrolig fint å få vende tilbake og bidra til å utvikle litteraturbyen videre."

Det er med stor begeistring at forfattarar og andre folk i litteraturbransjen tar imot nyhenda om at Strøm, som er godt kjent som formidlar av andre sine bøker, arrangør av litteraturprogram, og skrivande om og omsetjar av litteratur, blir koordinator på det nye litteraturhuset i Lillehammer. Strøm, som for tida jobbar med formidling på Deichmanske bibliotek på Schous plass, kjem frå Lillehammer, og uttalar dette til Bok 365 om tilsettinga og flyttinga heim: 

Strøm var med på å skipe og er framleis med på å drive omsetjingsforlaget TransFer Forlag, som m.a. har hatt stor suksess med Duras'"Å skrive". Før ho begynte jobbe på Deichmanske Grünerløkka, jobba ho på Bergen Offentlige bibliotek. Av omsetjingsarbeid har ho omsett Christophe Tarkos' Kasser (med Gunhild Øyehaug, Samlaget 2011).

Nettstedet bok365.no skriver at tre av fire bookmakere har Haruki Murakami som favoritt, dagen før Nobels litteraturpris skal deles ut. Det fjerde, Ladbrokes, holder en knapp på Ngugi Wa Thiong’o – som gjestet litteraturfestivalen på Lillehammer denne våren. 

• Les saken i sin helhet her: https://bok365.no/artikkel/murakami-nobel-favoritt-2/

Også Margaret Atwood, Amos Oz, Yan Lianke, Adonis, Claudio Magris og Don Delillo nevnes.

Av de norske trekkes særlig Jon Fosse frem, men kun Unibet har som ham på topp 10. Ladbrokes nevner også Merethe Lindstrøm (34 ganger innsatsen), Kjell Askildsen (40 ganger innsatsen) og Karl Ove Knausgård (80 ganger innsatsen).

Av nordiske kandidater tror bookmakerne mest på Jón Kalman Stefánsson og Sigurjón "Sjon" Birgir Sigurðsson. 

Svaret får vi torsdag kl. 13.00.

Kvar haust samlar Forfattersentrum mange av forfattarane som har bok det året til "forfattarslepp". Festivalen skjer i Bergen, og dei siste åra mykje på Litteraturhuset i Bergen. Men også bokhandelen Norli Galleriet blir brukt som scene for opplesningar og bokprat. På programmet står m.a. opplesning med debutantar (torsdag klokka 18) med påfølgjande poesikonsert med lesing v. Lars Aamund Vaage. Fredag får ein opplesning frå dei nye bøkene til m.a. Kristian S. Hæggernes og Gaute Sortland, og konsert med eitt av banda til Sortland, Bergen Mandolinband. 

Lasse W. Fosshaug (f. 1982 i Minnesund) har utdannet seg til journalist ved Høyskolen i Oslo og forfatter i Bø og ved Litterär gestaltning i Göteborg, og debuterte  på Flamme forlag i 2011 med Looking For Love. Han følger opp med romanene Over brua (Flamme, 2013) og Alt etter havet (roman, 2017). Debuten blir stundom beskrevet som poesi, stundom som konseptlitteratur, og på Flammes nettside som prosa. Jeg spør Fosshaug hva slags bok Looking for love er. Han svarer: 

Looking for love sprang ut av min interesse i Chelsea Mannings lekkasjer fra krigene i Afghanistan og Irak. Jeg var frustrert over mottakelsen av disse ekstremt viktige sakene - det endte opp som med Snowden-lekkasjene; noen ukers mediedekning, så business as usual. En av tingene jeg la merke til, var at nesten all dekningen var fra den såkalte koalisjonens perspektiv. Jeg ville grave i dokumentene for å finne historier fra lokalbefolkningens opplevelse av krigene. Men med et så komplekst og lite tekstlig materiale ble det vanskelig å formidle disse historiene i et mer tradisjonelt format uten å ta seg store friheter med diktning. Jeg lærte meg MySQL og litt Python (programmeringsspråk) for å hente ut data. Metoden er beskrevet i boka. 

I utgangspunktet trodde jeg ikke at dette var en tekst som kunne publiseres noe sted, men så sa Tomas Espedal, som var gjesteforeleser ved Litterär Gestaltning (LG), der jeg gikk da jeg drev med dette, at jeg burde sende manuset til Flamme Forlag. Så ble det jammen bok, gitt.

Da Klassekampen spurte “Hva er poenget med å skrive uleselig litteratur" gir du et ganske stilig svar der du bare delvis godtar premisset for spørsmålet (at konseptlitteratur er uleselig): "(...) jeg synes lite om litteratur som forsøker å provosere gjennom å være vanskelig tilgjengelig. Det har jeg hatt i tankene når jeg skrev denne boka. Jeg håper at det er blitt en tekst som alle kan lese." Hva var poesien du fant i wikileaksdokumentene?

Som nevnt så gikk jeg på LG da jeg ga ut boka, og det virka tidvis som om enkelte skrev, eller laget heller (det kunne være tre g-er plassert tilsynelatende tilfeldig rundt på et ark) tekster som var utrolig vanskelige å dekode, kanskje umulige, selv for forfatteren, men som deretter ble intellektualisert rundt helt til gruppen fant mening i det hele. Jeg mener ikke nødvendigvis at alt skal være så lett tilgjengelig, men på et eller annet plan bør det være mulig å få tilgang til verket uten å ha en master i skrivekunst fra en kunsthøgskole. 

Når jeg ser på Looking for love igjen nå, så ser jeg at heller ikke dette er en voldsomt tilgjengelig tekst. Dog kjenner jeg igjen den kvaliteten jeg så da jeg jobbet med den: ideen bak kommer tydelig frem. Som overskriften lokalavisa hjemme valgte da den kom: Boka som ikke må leses, men få oss til å tenke. En real salgspitch der, altså.

Favorittavsnittet mitt er fra Afghanistan-dokumentene. Et utdrag fra C88A71C4-FC46-5A58-023A82105F4DA10B 2008-10-04 11:10:00:

Both individuals were taken to PB ___ for screening and processing.\\u000A\\u000A2x DETAINEES:\\u000A\\u002D \\u000A\\u002D ___ \\u000A\\u000AS2 ASSESSMENT: The two individuals detained have been reported as members of an organization known as Love in ___ of Paradise. (The name Birds of Paradise was derived from an old ___ belief that when young children die they become winged creatures who sing for martyrs in paradise) This group recruits youth between the ages of \\u002D___ in the city to conduct SAF, Grenade, and IED attacks on CF in ___.

Når du kommer med "Over brua" blir det kalt debuten din. Dét selv om Looking for love blir kalt en skjønnlitterær bok. Ble ikke LFL regnet som debut i alle kretser? 

NRK ville ikke ha meg med blant årets debutanter med Over brua, de anså LFL som debuten min. Det gjorde derimot Dagbladet, som tok meg med i "Årets debutanter"-saken sin. Og Norli nominerte meg til Årets debutant for Over brua. Jeg tenker selv at jeg debuterte med Looking for love. Samtidig var det en ekstremt smal utgivelse, trykket i noen få hundre eksemplarer og ikke påmeldt innkjøpsordningen. Jeg blir forbløffet om jeg ikke kjenner alle som har kjøpt den.

Men når tredjeboken kommer, er NRK i høyeste grad med på utgivelsens gyldighet for å si det sånn. De skriver:  Lasse W. Fosshaug har tatt utgangspunkt i verdenspolitikken, i dagens Russland og dagens Norge. Slik kan relevant og interessant science fiction oppstå. Også "Over brua" blir kreditert for å ta inn over seg verdensoplitikken og kalt ”en slags dannelsesroman med et storpolitisk bakteppe". Om arbeidsinnvandrere i Norge på 90-tallet og romfolket. Hvordan jobbet du reseach-messig med romanen?

Jeg skrev med utgangspunkt i en situasjon jeg kjenner godt: polakkene ble omtalt i ganske krasse ordelag der jeg vokste opp (Minnesund, der romanen utspiller seg). Historien er fortalt i jeg-perspektiv og protagonisten, Jonas, påberoper seg aldri å vite noe om polakkenes situasjon. Men han hører hvordan de omtales og ser hvordan de behandles. Researchmessig var derfor boka langt enklere å skrive enn min nyeste roman, Alt etter havet, der jeg blant annet besøkte Moskva og Sankt Petersburg for å kunne skrive troverdige skildringer av omgivelsene og menneskene.

Du har etterhvert mye erfaring med praktisk skriving og analyse av skriften; gjennom forfatterstudiet i Bø og Litterær Gestaltning. Jeg bare antar at du nå nærmer deg ferdig utdannet, formelt sett, som forfatter. Men hvordan skjer analysen og selvutviklingen, som forfatter, i det daglige, i forlengelsen av dette?

Før jeg begynte ved Forfatterstudiet i Bø hadde jeg et ganske overfladisk forhold til bøkene jeg leste. Vokabularet mitt for å beskrive en tekst begrenset seg nærmest til "det flyter godt" (for å sette det litt på spissen). Det begrenser de mulighetene du har for analyse av tekst og gjør at det blir vanskelig å forstå hvorfor du liker én bok og ikke en annen. Som igjen gjør det vanskelig å utvikle seg. I løpet av årene i Bø og på LG ble jeg mer bevisst på hva jeg synes var bra (og hvorfor) og hva jeg synes var dårlig i egne tekster. Akkurat den kunnskapen tror jeg at jeg kunne utviklet på egenhånd, men skolen ga tid og rom til å arbeide og satte fart i prosessen. 

Du sluttet i Göteborg før tiden. Hvorfor?

Grunnene til at jeg sluttet ved LG er sammensatte, men ett aspekt er at jeg da hadde fått kontakt med Bendik Vold i Flamme og mente at jeg gjennom ham fikk tilgang til mye av dette samme som ved studiet: en god leser og veileder.

Det kunngjorde Den Svenska Akademiens sekretær Sara Danius i Stockholm torsdag.

Ishiguro er oversatt til norsk, og ga senest ut riddereventyret «En kjempe begravd» i 2016. "Resten av dagen" kom i 2012, og "Gå aldri fra meg"året før. Hans norske forlag er Cappelen Damm.  

Les mer om ham her: https://no.wikipedia.org/wiki/Kazuo_Ishiguro

Året har 16 måneder: November,

december, januar, februar, marts, april,

maj, juni, juli, august, september,
oktober, november, november, november, november.

I ovenstående digt har Henrik Nordbrandt udtrykt en følelse, som mange kan genkende. November kan synes endeløs. Det kan også have sine fordele. På grund af afbud er det muligt med kort varsel at leje Gammel Have i november og måske få en nordbrandtsk fornemmelse af fem måneders ophold for en måneds pris. Er det ikke nok, er december og januar også ledige.

På grund af afbud og manglende opfølgning på reservationer er det netop nu muligt at leje ”Gammel Have” med kort varsel – også for en længere periode. Har du brug for luftforandring eller bare lyst til et brud med hverdagens rutiner, så er der en god mulighed her.
”Gammel Have” ejes af en fond, og det står stort set som det blev beboet af giveren Margrethe Hansen, en usædvanlig kvinde, præget af dansk højskole- og landbokultur. Huset indeholder arbejdsværelse, stor stue, to soveværelser med fire senge, køkken, bryggers og badeværelse. Badeværelset er moderniseret for få år siden med ny sanitet, fliser og gulvvarme. Og hele huset har fået en ansigtsløftning, men i respekt for det gamle interiør. Sengetøj, lagener og håndklæder forefindes. Der er telefon, som kan benyttes mod særskilt betaling, samt fri bredbåndsforbindelse til internettet.
I en anneksbygning findes et moderne atelier med gode arbejdsforhold for billedkunstnere. Andre vil dog også kunne finde inspiration og arbejdsro i det store og lyse lokale.
Udenfor ligger de åbne marker, hvorfra hare og rådyr af og til søger tæt på huset.
I Sødinge findes stadig meget af det gamle landsbymiljø med stråtækte bindingsværksgårde. Huset har en smuk have, det ligger fredeligt i landlige omgivelser, der indbyder til gå- og cykelture. Lokalbussen kører gennem Sødinge, og der er tre kilometer til Ringe, som har togforbindelse i timedrift til Odense og Svendborg, mange butikker og en ugentlig torvedag. Byen har også et moderne bibliotek, biograf og svømmehal – for at nævne noget.
Opholdets varighed er typisk en måned, eventuelt flere. Den månedlige leje lyder på 3700 danske kroner fra maj til og med september. Dertil kommer el og varme, som afregnes efter forbrug. Resten af året (oktober-april) er prisen 2700 kroner om måneden samt den del af el- og varmeudgiften, som overstiger 2000 kroner om måneden. 
”Gammel Have” er på nuværende tidspunkt udlejet eller reserveret til og med oktober 2014.  Ansøgninger om ophold i vinteren 2014-15, gerne for en sammenhængende periode, kan ventes besvaret i løbet af få dage
I øvrigt henledes opmærksomheden på vores hjemmeside, der findes på www.gammelhave.dk
Webstedet har blandt andet en kalender med optagede/ledige perioder i huset og billeder af eksteriører og interiører fra ”Gammel Have”.

Ansøgning sendes til advokat Peter Flint Jensen, Torvet 3A, DK-5750 Ringe, Danmark, som også gerne svarer på praktiske spørgsmål på telefon (+45) 62 62 39 00 eller fax (+45) 63 62 39 79.
Benyttes e-mail sendes ansøgningen til post@gammelhave.dk